VERN MOT ATOMVÅPEN VED BRUK AV ITM. ----------------------------------- Som før nevnt skyldes naturlovene på vårt engoniske naturplan naturlige reaksjoner i et høyere engonisk naturplan tilhørende i energiplanet over oss. ITM betyr som sakt at man påvirker disse naturlige reaksjonene ved hjelp av spesielle metoder i planet under slik at naturlovene i dette plan endres. En atombombe er en meget skjør innretning i eksplosjonsøyeblikket, da den er avhengig av en spesiell nøytronmekanikk. Antallet nøytroner må vokse i en spesiell takt, mens bomben er i overkritisk tilstand. Bomben kommer i overkritisk tilstand når den's fissile komponenter presses sammen som følge av en detonasjon av konvensjonelt sprengstoff. Med dette som bakgrunn er det klar at bomben bare kan være i overkritisk tilstand maksimalt noen millisekunder. I løpet av denne tiden skal bomben ha løpt gjennom hele nøytronkarusellen ,slik at samtlige Uran eller plutoniumskjerner er spaltet. Når en Uran 235 atomkjerne treffes av et nøytron med ca 1000 meter pr sekund, spaltes atomkjernen i 2 nye atomkjerner, samt at den frigjør 3 nye nøtroner, som i sin tur skal spalte 3 nye atomkjerner. Nå er det slik at summen av massen til de partikler som dannes ved spaltningen ,er forskjellig fra massen til atomkjernen før spaltningen . Denne differanse sendes ut i form av gammastråling etter formelen som Einstein i sin tid satte opp. 2 E=M*C Det er denne energien som utgjør selve eksplosjonsenergien. For å hinder bomben i å eksplodere kan en for eksempel innføre en liten tidsforsinkelse mellom den tiden atomkjernen mottar nøytronet til de tre nye nøytroner som skal fortsette kjedereaksjonen blir sendt ut. Denne tidsforsinkelse summert kunne bli så stor at kjedereaksjonen ikke greide å gjennommløpe den tiden bomben er i overkritisk tilstand. Denne metoden har den svakhet at den ikke hindrer bomben i å få i gang kjedereaksjonen totalt sett. En vil få en reduksjon av eksplosjonsenergien på mellom 10 og 90 prosent, avhengig av bombens avstand fra, og styrken på bombevernutstyret. En annen metode er å gjøre at atomkjernene bare emitterer 2 eller et nøytron i stede for 3 nøytroner ved spalting. De andre partiklene kunne da være protoner eller noe annet. Dermed vil en hindre at bomben i det hele tatt kommer i overkritisk tilstand. Det beste hadde vært om atomkjernen i det hele tatt ikke emitterte nøytroner ved spaltning. Den enkleste metode teknisk å få til er at atomkjernen sender ut 3 antinøytroner i stede for vanlige nøytrone ,ved spaltning av atomkernen. Dette vil føre til at vi får annihillering i neste ledd i kjedereaksjonen, noe som vil stanse denne. Når bomben kommer i overkritisk tilstand er det bare et fåtall nøytroner som er med på å starte kjedereaksjonen. Dette medfører at det ikke skal så store høyenergikraften til for å forkludre kjedereaksjonen. En metode er også å styrke kjernekreftene på en spesiell måte slik at atomkjernen rett og slett ikke vil la seg spalte ved det energinivå oppstartnøytronene har. Denne siste metode er den enkleste teknisk sett, og kanskje den mest effektive. Rent praktisk vil bombevernutstyret ha form som en høyenergisender. Denne sender er montert på bakken i nærheten av det sted en skal beskytte. Bombevernbølgene sendes ut fra en antenne, og vil ha en lobe omtrent som et elektromagnetiske bølgefelt. Bombevernutstyret virker ved at man modulerer Orgonkraft i et spesielt gassfylt rør. Inne i dette røret settes det opp et frekvensbilde avhengig av hvilke teknologiske prinsipp en vil bruke for å hindre kjedereaksjonen. Orgonkraften injiseres i en høyenergi bølgeleder hvor modulatorenheten er plassert i midten. Under denne høyenergibølgelederen er det plassert en parabolskål av rent Jern. Et stykke høyere opp enn modulatorøret er det plassert en sekundær høyenerginnsamler for høyenergibølger fra verdensrommet. Det er svingproduktet mellom disse bølgene fra verdensrommet og orgonenergi i det lokale område en modulerer. Dette svingproduktet leder vi slik at det pendler opp og ned i høyenergibølgelederen på samme måte som lyspartiklene i en laserstav. Svingproduktet reflekteres opp i høyenergibølgelederen ved hjelp av parabolskålen av annriket jern (100 prosent rent) som er plassert under denne. Inne i høyenergibølgelederen, i nærheten av antennen, er det plassert en liknende parabolskål. Denne reflekterer bølgene nedover mot den nedre parabolskål. I den øvre parabolskål er det boret et lite hull slik at noe av høyenergieffekten kan passere opp til antennen. Likheten med en laser er her slående. Antennen består av et hult rør av rent Jern som det er boret hull i etter et bestemt mønster. Utenpå dette røret er det trædd 2 permanentmagnetiske ringer. Disse permanentmagnetiske ringene er ordnet slik at de 2 magnetpoler ligger henholdsvis på over og undersiden av disse. Alt etter apparatet's geografiske plassering ordner vi hvilke poler som skal stå mot hverandre. Står apparatet i nærheten av nordpolen, ordner vi det slik at den underste magnetiske ring har sin nordpol ned mot bakken. Den øverste magnetiske ring vil da ha sin nordpol mot verdensrommet, og de to magneter's sydpoler vil stå mot hverandre. Står apparatet syd for ekvator, må vi ordne magnetarangemanget omvendt. Står apparatet akkurat på ekvator må vi bruke en annen teknisk løsning. Høyenergilederen og modulatoren er innesluttet i en kappe av superledene materialet. Dette for å hindre at systemet blir forstyrret utenfra, og å hindre lekkasje fra høyenergimodulatoren som består av krystallglass. I praksis må en regne med at høyenergimodulatoren må ha minst 2000 elektroder, og dermed minst 1000 forsterkere. Disse forsterkerne skal ha en effekt på mellom 100 Watt og 1 Kilo Watt. De skal kunne forsterke fra DC til 1 GHz. Spenningen ut skal være 1 Mega Volt PEP. De skal være koblet slik at det skal kunne legges en offsetspenning både negativt og positivt i henhold til de 2 elektroder, hver forsterker er koblet til. Forsterkerne får signal fra en PLL operert multisignalgenerator som skal gi 1000 uavhengige frekvenser hver med individuell uavhengig amplitude og offset. Hver generator skal ha mindre skifttid en 10 picosekunder mellom skifte av frekvens. Generator eneheten er koblet til sentralcomputeren via 3 databusser på 64 bit. En databuss for signalets amplitude, en for dets frekvens og en for dets offset. På samme måte er det tre 16 bis addressebusser for hver av de tre nevnte tingene. Overføringshastigheten på databussene skal være minst 10 milliarder dataord pr sekund. Programmet som blir lagt i computeren er det som bestemmer frekvensbildene, og derved hvordan atomvåpenvernet skal virke. Bare med softvaremessige endringer er det mulig ved bruk av samme konstrution å stanse all radioaktiv stråling fra eventuelt nedfall, i samme område. Når et kjernefysisk våpen detoneres innenfor feltet, vil det ikke eksplodere kjenefysisk men som en alminnelig konvensjonell bombe. Dette på grunn at det er vanlig sprengstoff , som skal presse det fissile materialet slik sammen at massen blir overkritisk. Bomben blir derfor ødelagt, og de fissile komponenter bli spredt i området. Dermed er det en fordel å kunne omstille utstyret slik at den radioaktive stråling fra ødelagte bomberester stoppes, inntil disse er ryddet opp og fjernet. I et mere avansert system vil det være mulig å transmutere de fissile materialer i bomben til et ikke radioaktivt grunnstoff med det samme bomben kommer inn i feltet, og på den måten hindre den i å eksplodere. Bølgene som utgjør bombevernet befinner seg på energiplan 2 og beveger seg med kvadratet av lyshastigheten i vakuum. Følgelig kan de vanskelig avskjermes av fysiske materialer bombekonstruktørene måtte ønske å bruke for å skjerme bomben mot bombevernet. Ved bruk av ITM bombevern vil alle atomkraftverk i området også stanse, da kjedereaksjonen i disse vil bli hindret. Bruk av transmuterende bombevern bør ikke brukes der hvor en er avhengig av atomkraft, da samtlige kraftverk innenfor feltet vil bli permanent ødelagt i det samme bombevernet starter. Det er mulig å ordne prinsippet i bombevernet slik at det virker tidsmessig forsinkende på kjedereaksjonen på en slik måte at det bare er atombomber som blir rammet og ikke atomkraftverk. Men ved en slik løsning vil det være enklere for bombekonstruktørene å komme med mottiltak. Derfor er bombevernsystemer med en total nøytronhemmende virkning det mest gunstige. Disse systemer vil føre til at atomkraftverk i området stanser helt mens bombevernet står på. Dertfor er det viktig at bombevernutstyret ikke får sin strømforsyning fra området's lokale atomkraftverk. Det beste ville vært om bombeværnet's strømforsyning var basert på ITM i utstyret selv. Ved lekkasje fra atomkraftverk, vil bombevernutstyret kunne brukes til å eliminere den radioaktive stråling som måtte oppstå i en slik situasjon. En bombevernsender's rekkevidde kan variere fra 100 Km til flere millioner Km. Det er derved mulig å lage 1 bombevernsender med en større rekkevidde enn jordklodens utstrekning. En bombevernsender på størrelse med en TV hovedsender vil kunne dekke et helt kontinent.