(bildene under er rene illustrasjoner, tilpasset teksten og altså ikke fra boken)

fra side 107 kan vi lese denne visdommen- igjen skjult i en samtale om 

en middelalderbok med evig visdom:


"....Alkymiens mål er å forvandle laster til dyder ved kjærlighetens
flamme, og således løfte menneskets guddommelige prinsipp ut av
dyret.

Paracelsus sier han ikke bare tror, men vet at individet ikke kan
fullføre sin utvikling i ett eneste jordeliv. At Selvet må vende tilbake
til nye liv, for å nå sin fullkommenhet.
- Hvordan skal vi ellers forklare ulikheten mellom menneskene?
spør Janson og fortsetter ufortrødent: - En er født geni og en annen er
sløv og tung. I samme familie kan man finne den ærligste mann og
den største slyngel. Den ene er en moden sjel, som i mange liv har
tilegnet seg kunnskap og moral, mens den primitive kanskje nettopp er
steget ut av dyret. Og mon ikke de forferdelige prøvelsene nettopp er
den lutringens ild som skal til, for å smelte disse vesenene om til
edlere mennesker?
Bare med en slik alkymi kan man finne fornuft i verdensstyrelsen.
Frelsen består i å lære å handle i overensstemmelse med Guds
Lover, som virker i og utenfor mennesket. Den som venter frelse
gjennom andre eller ved trolldom og ritualer, blir skuffet. Det finnes
ingen gud eller helgen som kan frelse den som ikke vil frelse seg selv.
Men Kirken vil beholde sitt monopol og vil styre våre affærer med
Gud. - Derfor var det farlig, som Paracelsus gjorde, å hevde at Kristos
er født i oss alle, avslutter Janson. - Kanskje var det derfor han fikk et
slik gåtefull endelikt.
Janson legger boken sin til side, og lener seg tilbake. Det blir stille i
rommet. Regnet har opphørt, men det drypper fra taket... 

****



noen av  Jansons "visdoms-kommentarer" til et av Ibsens skuespill:


"....det tok ni år å skrive Keiser og Galilæer. Det handler om menneskets
reise "fra mørke til lys", fra uvitenhet til visdom. I verdensdramaet
avslører Ibsen den sanne kjærlighetens mysterium. Mennesket må
finne kjærlighetens kraft, ved å lete den frem fra angstens mørke. Man
oppnår allvitenhet ved å arbeide seg ut av uvitenheten. Slik
utkrystalliserer sannheten seg gjennom konfrontasjonen med ondskap
og lidelse.


Kjærlighetens kraft i livet kommer fra den overliggende
metafysiske Virkeligheten.
Alle mennesker er gjenstand for åndelig evolusjon. Dramaet viser
hvordan man får kontakt med sitt åndelige eller metafysiske Jeg. Og
hvordan man gjennom kontakten med dette Jeg, kan nå total Frihet.
Mennesket bærer i seg et guddommelig frø som kan spire og vokse.
Ved å konfrontere og overvinne angsten og mørket i verden, kan
mennesket oppnå guddommelig innsikt. Slik åpnes porten til det indre
riket.


Skuespillet viser menneskets åndelige vekst mot høyere forståelse.
Den åndelige evolusjonen skal bli fullbyrdet en gang i fremtiden, og
han kaller dette "Det tredje riket". Da har mennesket realisert sine
intellektuelle og åndelige evner til den grad at visdom, harmoni, frihet
og kjærlighet er selvfølgeligheter. Ibsen beskriver "Det tredje riket"
som et enestående lysrike, der alle blir "gudekeisere" og "keiserguder"
i sitt indre rike. Når alle har nådd "keisersetet", er det kollektive
"tredje riket" et faktum på Jorden.


****

 

i et senere kapittel berører boken dette med forelskelse kontra sann kjærlighet:


"....Janson røper for Frederik (altså hans husvert og samtalepartner i filosofiske spørsmål som her var innom på en pratevisitt) at han er på "reise" i ungdommen, til den
berusende forelskelsens tid. Han og Drude (Jansons første kone) var blinde for alt, også for
hverandre. De tilla hverandre spennende egenskaper, slik de ønsket at
den andre skulle være. Derfor så de ikke hverandre som virkelige
personer.
- Er det ikke underlig hvor blind man kan være, sier Janson og drar
fingrene tenksomt gjennom skjegget. - Slike ukontrollerbare følelser
kan bli skjebnesvangre. Men selve følelsen i forelskelsen er også en
forkledd forsmak på Gudsriket. Den lar oss ane noe større. Og
samtidig får den oss, mens den varer, til å utstå de forferdeligste
prøvelser og holde motet oppe under de verste omstendigheter.
- Og til å skrive den vakreste poesi, de største romaner og de
mektigste skuespill, legger Frederik til.


De kommer inn på den modnere kjærligheten, som - kanskje - er der
når forelskelsens glød avtar. Dette er handlingens og ansvarets
kjærlighet. Den rommer noe mer enn lidenskapens selvopptatthet,
beruselse, eierbegjær og sjalusi, som er den negative siden ved
forelskelsen. Elskovens biologiske funksjon for å bringe slekten
videre er grei, men forelskelsens totale blindhet mener Frederik er
som en lettere psykose. Pasienten skyr ingen midler eller
konsekvenser for å få den han eller hun begjærer. Legen spør:
- Hvilken hensikt har forelskelsen i det du kaller den åndelige
evolusjonen?
- Skaperverket har lagt inn dette ukontrollerbare utbruddet, svarer
Janson, - ikke bare for paringens skyld. Men også for at menneskene
tidlig i livet skal få følelsesmessige utfordringer å slåss med. For sin
utviklings skyld.

bildet: i en gjensidig forelskelse smelter man nærmest sammen følelsesmessig - 

men merk dog at dette ikke er det samme som den virkelige nestekjærlighet.


Gjennom forelskelsens drømmeideal om et annet menneske, får
man også et høyere mål å strebe mot, som går lenger enn bare til det
egoistiske begjæret. Man aner noe høyere gjennom forelskelsen, noe
som prestene ikke har klart å legge beslag på. Om enn de i alle tider
har forsøkt å styre og føre tilsyn med kjærlighetens forskjellige
ytringer.
- Det finnes vel også andre former for parkjærlighet?
- Ja, så avgjort. Når forelskelsen dør ut, kan den modne
kjærligheten dyrkes frem. Mange får imidlertid ikke til dette. Det kan
være mange årsaker, og prøvelsene er et faktum.
- Du har snakket om allkjærligheten som målet? Elske vår neste
som oss selv?
- Hva ellers? Men det er langt frem. Først må mennesket lære å
elske seg selv på den riktige måten. Prestene har aldri forstått dette.
Janson smaker på kaffen og skjenker en kopp til Frederik. Han
drømmer seg et stort sprang inn i fremtiden og sier:
- Jeg tror det blir mye kaos i ekteskapets verden etter hvert som
paringsbegjæret degenererer, reproduksjonen forandrer karakter og
allkjærligheten spirer frem. Bare se hvilken kontrovers det blir når
mennesker av samme kjønn begynner å få sympati for hverandre.
- Men vi kan da ikke viderebringe slekten om parringen opphører?
- Vi har ikke sett begynnelsen på den biologiske revolusjonen som
menneskene selv vil få kontroll over i fremtiden. Vi skal nemlig
engang bli herre over vår egen evolusjon, biologisk, psykisk og
åndelig. Mennesket skal bli sin egen skjebnes Mester. Men vi må først
bli voksne nok til å ta det totale etiske ansvaret.
- Nevnte du dette i dine foredrag i Kristiania, om frie ekteskap?
- Nei, bevares. Folk er på langt nær modne for dette. Det ble
ballade nok i Kristiania over mine foredrag om fri skilsmisse. Det var
bare bohemene som hevdet slikt på den tiden.

bildet: forelskelsen er knyttet til "den høyeste ild" som det forklares i MARTINUS-KOSMOLOGI 

og der finner en logiske forklaringer i omfattende analyser av menneskets åndelige struktur. 

(kunstbilde av dansken peter fich)

Frederik vil tilbake til forelskelsens lidenskap som psykose. Janson er
enig i at dette er en illusorisk kjærlighet, først og fremst fordi den lar
seg infisere av mistenksomhet, sjalusi, hat og hevn. Men den er en
nødvendig videreutvikling av dyrenes paringsakt. Paringsstunden er
fysisk sett en "lysopplevelse", et øyeblikk av velbehag stort nok til å
opprettholde hele dyreriket, og de tidlige stadier av menneskeriket.
Men først når de elskende ikke lenger bare har fantasibilder av
hverandre, da kan den virkelige kjærligheten ta form. Da vil den
elskede fremstå i hele sin egen styrke og svakhet, uten å bli retusjert
av partneren. - Dette ser jeg som en evolusjonsmessig videreutvikling,
som etter hvert kan omfatte flere og flere, sier Janson. - Det var der
Drude og jeg feilet, innrømmer han. - Vi retusjerte bort den andres
egenskaper som vi ikke likte.....


***

et utdrag fra kap. "Isfjell og verdensvev" som på en genial og enkel måte 

gir et bilde på hvordan den overfysiske verden er i forhold den fysisk, kjente verden: 


".....Kartevold snakket mye om Herbert Spencer og den utvidete
evolusjonstanken hos Wallace. Og med ytterligere råd fra Louise, har
Janson utformet sin egen evolusjonsmodell.
Den består av at menneskets åndelige utvikling avhenger av det
metafysiske. Eksistensen, eller Altet, med "store forbokstaver", kan
sammenlignes med et isfjell. Bare en liten del av isfjellet er synlig
over vannflaten, og utgjør den fysiske verden. Den lille toppen over
vannet, er hva vitenskapen kan oppfatte med sine måleinstrumenter.
Men vitenskapen, slik den definerer seg selv, vet ennå ikke om det
som er under overflaten, da den ikke har lært seg kunsten å dykke.
Størstedelen av det symbolske isfjellet ligger under vann, og utgjør
metafysikken. Det ikke-fysiske er utilgjengelig for sansene, og kan
ikke måles og veies. Likevel er den undersjøiske delen selve
grunnlaget for verden, og utgjør atskillige metafysiske eksistensplan.
Men naturvitenskapen aksepterer bare det "målbare", og tror at toppen
av isfjellet er hele virkeligheten.


Konseptene eller "tegningene" for verden, befinner seg i den
metafysiske delen av Eksistensen. Her hører Platons "ideer" hjemme.
Evolusjonen er et slik konsept, et mylder av naturlover som
fortløpende omstrukturerer den fysiske eksistensen. Verden skapes
altså i et eneste kjør, i en uopphørlig prosess.


Evolusjonen gjennomtrenger mineralriket, planteriket, dyreriket og
menneskeriket, - men også den metafysiske verden ... I dette
utviklingsdramaet blir menneskekroppen etter millioner av år et
komplekst redskap for den ikke-fysiske menneskeånden, som
periodevis lever "på toppen av isfjellet". Mennesket utvikler
suksessivt sin bevissthet og dermed evnen til å velge, og videre
begynner det å forstå sitt moralske ansvar. Og etter hvert tar
mennesket evolusjonens skje i egen hånd ... Det fristiller seg fra
nødvendighetens lov, og kan selv administrere sin skjebne.
Og det kolossale ansvaret som følger med, blottstiller seg.
Dette angår selvsagt ikke ett-livsdisippelen, som tror at ansvaret
bare gjelder hva han gjør i dette ene livet. Men for mangelivstilhengeren
stiller saken seg annerledes. For ham vokser ansvaret
sammen med friheten.


I fremtiden vil vitenskapen forstå sin utvidete oppgave, og vil
kunne assistere mennesket med å bli sin egen Messias. Med å finne
Gudsriket. Og så, når mange nok har funnet det i seg selv, vil det
kollektive Gudsriket på Jorden bli utformet.
Men Janson har også en annen verdensmodell.
Han ser for seg et enormt veggteppe som på forsiden har et vakkert
mønster med farger og symmetrisk harmoni. På baksiden av teppet er
det et mylder av løse tråder på kryss og tvers. Her er ikke mønsteret
synlig. Og nettopp slik fortoner den jordiske tilværelsen seg, den er
som et virvar av løse tråder. Myriader av hendelser vever seg sammen
i tråder av tilsynelatende kaos. På den metafysiske siden, på forsiden,
utgjør trådene et vakkert mønster som viser hvor menneskene er i sin
evolusjon, både i fortid, nåtid og fremtid.


Obstfelder hadde satt ham på tanken om verdensveven som et
veggteppe. Da får alle handlinger metafysisk mening, om enn de kan
synes planløse og tilfeldige, sett i et fysisk perspektiv.
Det var denne tanken Garborg og Tolstoy var inne på når de
fremhevet handlingens metafysiske hensikt.


***
her et utdrag fra en samtale mellom Janson og en hr. Juul- den lokale presten: 


- Du mener at religion og vitenskap aldri kan forenes, eller ...?
- Vi trenger en etisk revolusjon i begge, sier Janson kontant.
Han mener at religion og vitenskap nok vil kunne forsone seg med
hverandre i fremtiden. Men først må begge renses og omdefineres.
Når fremtidssamfunnet søker både materiell og esoterisk kunnskap,
når vitenskapen blir brukt i det godes tjeneste, og ikke til å tjene de
grådige og gjøre de rike rikere, først da kan den lede til ekte visdom.
Først da får vi visdomskap, sier han.


- Det var et pent ord. Juul tenker litt. - Visdomskap, og sannelig en
lovende fremtid. Men jeg skjønner ikke hvor du gjør av det
destruktive i mennesket. Det onde.
- Det skal transmuteres, sier Janson.
Juul blir perpleks. Janson fortsetter ufortrødent:
- Usannhet, ondskap og grusomhet har også sin plass i Helheten.
Også vold og krig. Du har kanskje hørt om Ibsens skuespill, Keiser og
Galilæer?
Visselig har Juul hørt om Ibsen, men han kjenner ikke stykket så
vel.


Janson forklarer at bare krigen kan lære mennesket at det er galt å
slåss. Å bekjempe ondskap med vold, skaper ytterligere vold. Men
individet vil aldri kunne forstå dette, uten selv å erfare det.
Bokstavelig. Gang på gang på gang, legger han til. - Mennesket kan
ikke tilegne seg slik visdom bare ved å lese bøker, eller lytte til
vismenn. De må selv oppleve smerten som tilbakeslaget gir, bare slik
vil mennesket skjønne at "som du sår skal du høsteloven" aldri
glipper. Selv etter mange liv. Ibsen kaller det nødvendighetens lov.
Dette er krigens alkymi.


- Det høres da forferdelig ut.
- Her er det ingen utenforstående djevel som skal bekjempes.
Mennesket må konfrontere mørket i sitt eget vesen og erkjenne det i
alle dets forferdelige varianter, før ønsket om lys oppstår. Og når dette
ønsket endelig oppstår, kan søkingen begynne. Omsider, og langt om
lenge, vil angsten og uvitenheten vike unna. Da vil mennesket
198
oppdage at mørket manglet en egen identitet. For når lyset tennes,
forsvinner mørket. Det er dette kunnskapens lys som vitenskapen og
universitetene ennå mangler.
***


boken har også åpnet min forståelse av at Arne Garborg måtte ha forstått 

"mer enn som så" når den omtaler denne forfatter slik:


"......Garborgs konklusjon på et liv i religiøs undring, angst og rådvillhet,var at Jesus var lærer og ikke frelser. Mennesket kan bare frelse seg selv når det
ser konsekvensene av egne handlinger, og justerer sitt liv deretter.
Da får livet innhold og mening.


Han fant at "stedfortredende lidelse" var en ren teologisk
konstruksjon. Et Kirkens påfunn, ved å omskrive Paulus og noe av
evangelisten Johannes. Garborg mente historiene om Jesu fødsel, død
og oppstandelse var ispedd ren folkedikting. Han fant også at
treenigheten, Jesu guddom og det evige helvete, var kirkelige påfunn.
Kanskje hadde det vært nødvendig for å holde allmuen i sjakk, under
barbariske romerske og middelalderske samfunnsforhold.
Men i det moderne samfunnet hørte dette ikke hjemme.
Hva gjenstod så av Kirkens lære, når man skrelte bort Paulus,
kirkemøtenes vedtak og Luthers trosbekjennelse? Jo, det vesentlige,
skrev Garborg. Nemlig kjærlighetsbudskapet, brorskapstanken og at
Gudsriket er inni mennesket. Å gjøre mot andre slik man vil andre
skal gjøre mot en selv, ble ikke bare et påbud som hos Moses. Det ble
livets egentlige mål og mening. Her lå kimen til menneskets
fullkommenhet.
Slik var Garborgs glitrende metafysikk.



---
Lenger ut i boken berøres også mer om dette med døden som en overgang til en annen verden. Og vi får en meget interessant historieundervisning rundt unionsoppløsningen med Sverige i 1905. For øvrig får vi bli med på et foredragsmøtet i en spiritistisk forening i Holbæk, der hele kapittelet igjen blir en "undervisning" i de åndelige lover ut fra den for oss usynlige virkelighet "bak".

***


Den aller siste del av boken er en slags samtale med Janson der han nå er - med det enda større overblikk - men det føles noe uklart om dette skal være en "kanalisert" samtale - eller om den er oppdiktet. For her røpes det at - og det føles som en liten nedtur - at mye av visdommen i boka ikke nødvendigvis kommer fra Janson selv, men "er lagt i hans munn". Men boka blir ikke noen mindre visdomsbok av den grunn - visdommen ER, enten den kommer fra den ene eller andre kilden av ALTETs uendelige kunnskaps-mestere.

link til boken

og deres mail informasjon@framtiden-er-din.com