første del  | her under er del elve- bestående av 2 nye kapitler  av
"A Wanderer in the Spirit Lands"
(en vandrer i de åndelige land)
By Franchezzo
norsk oversettelse av boken som ble tatt ned for ca 110år siden | større tekst = bruk Ctrl + knappen

(alle illustrasjoner er tilføyd av rø, og ikke i original-boka)

 

se ellers en bok om samme tema- utdrag her

Kapittel 21

Helvetes ild – en hevngjerrig ånd – pirater - sjøen av tilgriset søle – fjellet av selvisk undertrykkelse – den øde skogen av forlatthet – budskaper av kjærlighet

 

The Fires of Hell ‑ A Vengeful Spirit – Pirates ‑ The Sea of Foul Mud ‑ The Mountains of Selfish Oppression ‑ The Forest of Desolation ‑ Messages of Lover.

 

 Jeg så en smal sti foran meg, og da jeg var nysgjerrig etter å se hvor den førte hen, fulgte jeg den; jeg var overbevist om at den før eller senere ville føre meg til noen jeg kunne hjelpe. Jeg hadde ikke gått lenge, før jeg kom til foten av et mørkt fjell, hvor i det var en åpning inn til en stor hule, som jeg gikk inn i. Det hang forferdelige krypdyr på klippeveggene eller krøp rundt om mine føtter. Store soppaktige planter vokste i sprekkene, og en art slimede slyngplanter hang som gardiner ned fra loftet. Jeg hadde mest lyst til å vende om og forlate dette sted, men det var som om en indre stemme formante meg å fortsette. Jeg gikk lengre inn og kom til kanten av en mørk pøl, hvor det var en trang gang inn i klippen. Jeg gikk inn i den, og da jeg bøyde omkring et hjørne, så jeg et rødt skjær foran meg. Det lignet ild, og mørke skikkelser som lignet skygger viste seg mellom meg og ilden. I neste øyeblikk befant jeg meg ved slutningen av gangen. Foran meg åpnet det seg en stor, fengselslignende hvelving.

Det ujevne klippetak kunne skimtes gjennom røken, som virvlet opp fra et stort bål. Omkring bålet danset en skare demoner, som syntes å være verdige representanter for helvetes djevler. Under skrik og latter stakk de i ilden med lange, sorte spyd. I en krok i hulen satt noen mørke, elendige sammenkrøpne ånder. Av og til styrtet de dansende  bort til dem, som om de ville gripe dem og kaste dem i ilden, men de trakk seg alltid tilbake under ville hyl og skrik.

Det varte ikke lenge før jeg ble klar over, at jeg var usynlig for disse vesener, og det gav meg mot til å gå nærmere. Til min forferdelse oppdaget jeg, at det som holdt ilden ved like, var levende kropper av menn og kvinner, som ble kastet i flammene av demonenes spyd. Jeg ble så forferdet ved denne oppdagelse, at jeg utstøtte et rop og spurte, om det jeg så foran meg var virkelig eller bare en redselsfull øyenforblendelse. Og den samme dype hemmelighets­fulle stemme, som så ofte hadde talt til meg under mine vandringer, svarte meg:

"Min sønn, det er levende ånder, som i deres jordiske liv uten å føle medlidenhet eller samvittighetsnag dømte hundrer av mennesker til å dø på bålet. Deres egne grusomheter har nært hatets og vredens ild i mange av deres ofres bryst, og i den åndelige verden er denne brann blitt til et flammende bål, som fortærer undertrykkene. Den smerte de lider her har deres ofre, som hjelpeløst ble brent på bålet, lidd hundre ganger verre. Men av denne ild vil disse ånder gå ut med en medfølelse, som deres egne lidelser har vakt i dem; og denne medfølelse samler seg om de ofre, som de før forbrøt seg mot. Det vil også engang bli utstrakt en hjelpende hånd til disse undertrykkere, så de når tiden er inne, selv går ut og yter barmhjertighetsgjerninger, som oppveier deres tidligere misgjerninger.

Vik ikke tilbake for og vær ikke forundret over at det skjer en slik gjengjeldelse. Disse ånder var som mennesker så hårde og grusomme, at kun deres egne lidelser kan få dem til å ha medfølelse for andre som lider ondt. Også etter at de har forlatt det jordiske liv har de vært opptatt av å pine og plage andre, som var enda mer hjelpeløse enn dem selv, inntil det hat de vakte ved deres misgjerninger vokste til en rivende strøm, som slukte dem. Men du skal i denne forbindelse være oppmerksom på at disse flammer ikke er virkelige materielle, selv om det ser slik ut for dine øyne - og likeledes for dem, som befinner seg her; for i den åndelige verden er det som er tenkt også objektivt. Derfor ser hat og heftig sinne ut som brennende ild.

Du skal nå få mulighet til å følge en av disse ånder, og du vil se, at det som du synes er alt for streng rettferdighet, i virkeligheten er barmhjertighet i forkledning. Se, når de lidenskaper, som har behersket disse sjeler, er brent ut, forbereder de seg på å gå ut på sletten her utenfor."

Da stemmen tidde, døde flammene bort, og alt ble mørkt; kun et svakt blåaktig fosforaktig lys opplyste hulen, og i dette skjær så jeg noen åndeskikkelser reise seg av røken og gå ut av hulen. Jeg fulgte etter dem. En enkelt skilte seg fra de øvrige og gikk mot en nærliggende by. Den så ut som en av de gamle spanske byer i Mellomamerika eller Sydamerika. På gatene gikk det indianere, spaniere og mennesker fra flere andre nasjoner.

Jeg så ham først i hans egenskap av forstander for sin orden sitte som dommer, og mange stakkars indianere og kjettere førtes frem for ham. Og jeg så ham dømme dem i hundrevis til tortur og bål, hvis de ikke ville omvende seg til hans lære. Jeg så ham undertrykke alle, som ikke var mektige nok til å motstå ham, og på samme tid så jeg hvorledes han opphopet gull og juveler til sin orden. Hvis noen forsøkte å reise seg imot ham og hans krav, lot han dem fengsle, og uten så meget som at undersøke deres forhold lot han dem kaste på bålet. Jeg leste i hans hjerte, hvordan han tørstet etter rikdom og makt, og likeledes at det var en nytelse for ham å se sine ofres lidelser, og jeg forstod at hans religiøsitet kun var en maske, bak hvilken han tilfredsstilte sitt maktbegjær og tilegnet seg det gull han elsket så høyt.

Nå så jeg det store torv i staden, hvor bålene flammet så det hele lignet en ovn. Jeg så en hop forskremte enfoldige innfødte bli bundet på hender og føtter og kastet i flammene. Jeg hørte deres smerte-skrik stige mot himmelen, mens den grusomme mann og hans usle bødler oppremset deres falske bønner og holdt det hellige kors opp mot de ulykkelige, som beskyldtes for å ha levd et slikt liv i lastefullhet og begjær etter gull, som de nå som straff måtte avlevere og derpå brennes på bålet. Jeg så at alt dette skjedde i Kristi Kirkes navn, altså i hans navn som kom for å lære at Gud er den uendelige kjærlighet. Og jeg så hvorledes den mann, som kalte seg Kristi tjener, ikke hadde medlidenhet med en eneste av disse ulykkelige ofre. Han tenkte kun på, hvorledes han med dette skuespill kunne jage en slik skrekk i livet hos andre indianere, så de brakte ham mer gull. Senere så jeg hvorledes den samme mann, da han kom tilbake til sitt hjemland i Spania, nøt sine urettmessig ervervede rikdommer. Her var han en mektig kirkefyrste, som ble betraktet som en Guds mann som var dratt til landet bakenfor, for å plante kirkens banner og preke kjærlighetens og fredens evangelium.

Jeg hadde ingen sympati for ham mer.

Deretter så jeg ham på hans dødsseng omgitt av munker og prester, som leste messer for hans sjel, for at den skulle komme i himmelen. Men jeg så det motsatte skje:

Hans sjel dros nedover og stadig nedover i de tunge lenker han selv hadde smidd ved sine misgjerninger, inntil han omsider havnet i helvetes dyp, hvor store skarer av tidligere ofre ventet på ham. Deres lengsel etter hevn hadde dratt dem til det samme sted, hvor han nå kom, og hvor de kunne gjengjelde ham de lidelser han hadde påført dem og deres kjære. Ja, jeg så denne mann omgitt i helvete av alle dem, han hadde forurettet. De som ikke ønsket hevn over deres morder, og som var for rene til å være på dette sted, syntes dog også å forfølge ham, men de var kun sjelløse spøkelser av den slags jeg hadde sett i Det Frosne Landet, hvor mannen i isburet ble beleiret.

Åndens lidelser på dette sted var én eneste stor fortvilelse over at han hadde mistet sin makt, og at det eneste hans higen og streben hadde skaffet ham, var at han kom i forbindelse med andre i helvete, som hadde vært like så grusomme som han selv, for med deres hjelp å kunne undertrykke og plage andre. Hvis det sto i hans makt, hadde han gjerne for andre gang dømt sine ofre til bålet, for han kjente hverken medlidenhet eller anger eller samvittighetsnag, han var kun rasende over sin maktesløshet. Hvis han hadde følt den minste smule samvittighetsnag og vist litt vennlighet overfor andre, ville dette ha hjulpet ham, og som ville derved bli dannet en mur mellom ham og de hevnlystne ånder, som nå omgav ham; og hans lidelser ville, om de var ende så store, dog ikke ha hatt den fysiske karakter jeg nå så her i hulen.

Men der han nå var, hadde hans umettelige maktbegjær vekket nytt liv i de åndelige flammer, som var blitt dannet av hans ofres hevnlyst, inntil de døde bort, fortært av deres egen heftighet. De demoner jeg så omkring ham, var de siste og mest ondskapsfulle av hans ofre, hvis begjær etter hevn enda ikke var blitt slukket. De derimot, som satt sammenkrøpne i et hjørne av hulen, var noen som øyensynlig ikke lengre hadde lyst til å pine ham, men som dog ikke kunne slite seg vekk fra synet av hans og hans medskyldiges lidelser.

Og nå så jeg denne ånd i sin nylig oppvekkete anger vende tilbake til byen for å advare sine ordensbrødre og forsøke å føre dem vekk fra den syndens vei, han selv hadde betrådt. Enda var han ikke klar over hvor lang tid som var gått, siden han forlot det jordiske liv, og han fattet heller ikke at denne by bare var en åndelig kopi av den, hvor han hadde levd på jorden. Det var blitt sagt meg, at han om en tid skulle vende tilbake til jorden for dér som ånd å være behjelpelig med å lære de dødelige den barmhjertighet og den menneske-kjærlighet, som han hadde manglet i sitt eget liv. Hans første oppgave skulle være at arbeide på dette mørke sted for å frigjøre de sjeler, som han ved sin brøde hadde dratt med seg i dypet. Jeg forlot ham ved porten til en stor bygning, som var en gjenpart av den han hadde bodd i på jorden - og jeg gikk videre inn i byen.

 

Og mens jeg vandret av sted, hadde jeg en våken drøm, eller en visjon. Jeg så byen, som den hadde vært på jorden, før den hvite mann hadde satt sin fot i den. Jeg så et fredsommelig primitivt folk, som ernærte seg av frukter og korn, og som levde deres liv i en barnslig uskyldighetstilstand, og hvor de tilba den Allerhøyeste under det navn de selv hadde gitt denne ukjente; ikke desto mindre æret de ham i ånd og sannhet, idet deres enkle tros stille dyder var en følge av inspirasjonen fra den Store Ånd, som er universell og ikke tilhører noen bestemt trosbekjennelse eller kirke.

Og jeg så de hvite menn, som tørstet etter gull, og som i deres begjær tilrante seg andres eiendommer. Og dette likefremme folk bød dem velkommen som brødre og viste dem i deres godtroenhet de skatter, de hadde hentet opp fra jorden: gull, sølv og juveler. Deretter så jeg den hvite manns troløshet; jeg så hvordan han utplyndret og drepte disse fromme primitive innfødte; jeg så hvorledes han gjorde dem til slaver og tvang dem til å arbeide i minene, hvor de døde i tusental. Alle ord og løfter ble brutt av den hvite mann. Til sist fyltes dette fredelige lykkelige land med tårer og blod.

Deretter så jeg langt borte i Spania, noen få gode, oppriktige og vennlige mennesker, hvis sjeler var rene, og som trodde at de alene hadde den sanne tro. Og de trodde videre at Gud hadde gitt sitt himmelske lys til deres egen lille plett på jorden og hadde latt resten være i mørke og villfarelse, ja, at han hadde latt talløse tusener omkomme, fordi dette lys var blitt dem nektet og kun gitt til denne lille plett på jorden, denne lille del av hans folk. Jeg så at disse gode og rene mennesker var så bedrøvet over, at de andre mennesker befant seg i villfarelse og mørke. Deres hensikt var å reise av sted over det ukjente ocean til det fjerne land, medbringende deres religionssystem for å kunne gi det til dette simple folk, hvis levesett hadde vært så godt og fredelig og åndelig under deres egen tro. Jeg så disse gode men uvitende prester i land på den fremmede kyst, arbeide overalt mellom de innfødte, idet de utbrette deres egen religion og tilintetgjorde alle spor av de andres primitive tro, som var like så aktverdig som deres egen. Disse prester var gode og vennlige mennesker, som søkte å lindre de stakkars innfødtes lidelser, samtidig med at de arbeidet på deres åndelige velferd. Og overalt oppsto det misjonsstasjoner, skoler og kirker.

 

Deretter så jeg en mengde menn, prester og andre komme over fra Spania. De arbeidet ikke for kirkens vel eller for å utbrede deres religion; de kom utelukkende for å hente det fremmede lands gull og alt, hva som kunne tjene til deres egen tilfredsstillelse. Det var mennesker, som hadde forbrutt seg i deres eget fedreland, og som derfor flyktet til det fremmede land for å unngå følgene av deres misgjerninger. Jeg så dem komme i store mengder og blande seg med de innfødte, hvis motiver var rene og gode, inntil det lyktes de inntrengende å utrydde alt det gode, som fantes i disse primitive menneskers karakter, og gjøre seg til herrer over de ulykkelige innfødte  - i Kristi kirkes hellige navn.

Jeg så også inkvisisjonen bli overført til dette ulykkelige land. De brukte den som et redskap til undertrykkelse og slaveri for å oppnå deres mål, nemlig å fjerne alt som tjente som vern mot de innfødtes rett til å leve i deres eget land. Overalt så jeg det ville begjær etter gull. Det fortærte som en ild alle gode egenskaper hos de mennesker, som søkte til dette land. De hadde kun øye for dets gull, ikke for dets skjønnhet. Og de var døve for alle andre tanker enn nettopp tanker på gull.

Og på denne vanvittige tid og i dette begjær etter rikdom ble denne stad i helvete til. Ved deres brutale fremferd skapte de deres egen åndelige bolig. Steiner på steiner, partikkel etter partikkel ble skapt av de begjærlige tanker, som bemektiget seg de fremmede, som satte foten på det fremmede lands kyst. Og slik ble alle, prester og munker, fornemme menn og kvinner, kjøpmenn og soldater, ja, selv en stor del av de innfødte, - de ble trukket ned i det helvete, hvor de hadde dannet en åndelig gjenpart av den jordiske by, som de ved deres død hadde forlatt. Alt det som fulgte i gullets og rikdommens kjølvann: hat og begjær, urett og lidenskaper av enhver art, bitre følelser og hevntørst, manifesterte seg for dem, hvor de nå befant seg.

 

Jeg stanset på min vandring ved døren til en bred, firkantet bygning, hvis vinduer var forsynt med jerngitter. Bygningen lignet et fengsel. De skrik og rop som lød til meg inne fra bygningen fikk meg til å nøle. Men ledet av den hemmelighetsfulle stemme fra min usynlige leder trådte jeg inn i bygningen, og ved å følge de forskjellige lyder som hørtes her inne, kom jeg til en fengselscelle. Her så jeg et stort antall ånder, som omringet en mann, som var lenket til veggen med et jernbelte omkring livet. Hans vilt stirrende øyne, det pjuskede hår og utslitte klær, tydet på at han hadde vært her i mange år, og de innfalne kinn og fremstående ben syntes å tyde på at han var død av avkreftelse eller sult. Jeg viste dog, at her fantes det ingen død, som kunne befri noen fra lidelse. Tett ved ham sto en annen mann med foldede hender og bøyd hode. Hans tærte ansiktstrekk og skjellettaktige utseende, som hadde merker av mange sår, fikk ham til å se enda ynkeligere ut enn den andre, skjønt han var fri og den andre lenket til veggen. Rundt om dem danset de hylende ånder. De var alle ville, uhemmede og tøylesløse. En del av dem var indianere, noen få var spaniere og en eller to syntes å ligne englendere. Alle var opptatt av en og samme ting: å kaste kniver mot den lenkete mann, men det så ut til at de ikke kunne ramme ham. De truet med knyttede never foran hans ansikt og forbannet og hånet ham, men merkelig nok syntes de ute av stand til å røre ham, skjønt han hele tiden sto lenket til veggen uten å kunne røre seg. Og dér sto den andre man i stillhet og passet på ham.

Mens jeg sto og iakttok denne scene, ble disse to menns forhistorie vist meg.

Jeg så den ene, han som var lenket til veggen, i et vakkert palass-aktig hus. Og jeg fikk vite, at han var en av de dommere, som var utsendt fra Spania. Han presiserte ved den såkalte domsrett, som bare var et middel til å undertrykke de innfødte og avpresse dem penger. Og det gjaldt alle som søkte å motsette seg denne rike og mektige mann. Jeg så også en annen mann, som hadde vært kjøpmann og hadde levd i en vakker villa sammen med en meget vakker hustru og deres lille barn. Denne kvinne hadde tiltrukket seg dommerens oppmerksomhet, og han nærte en uimotståelig lidenskap for henne. Da hun avviste hans tilnærmelser, arresterte han hennes mann på en anklage om vranglære og kastet ham i fengsel. Deretter bortførte han hustruen og nedverdiget henne slik at hun døde, og det lille barn ble kvalt på denne grusomme dommers befaling. Hennes ulykkelige mann var i fengslet uvitende om den skjebne som var overgått hans hustru og barn, og han ante heller ikke hvorfor han var blitt arrestert. Den uvisshet han led under i fengslet og den minimale kost og de begrensede lenker fikk ham til å fortvile.

Omsider ble han brakt for inkvisisjonens domstol og beskyldt for kjetteri og delaktighet i sammensvergelse mot tronen. Da han nektet seg skyldig, ble han under tortur tvunget til å oppgi navnene på noen av sine venner, som deretter ble anklaget for å være medskyldige. Da den stakkars mann fortsatte å påstå han var uskyldig, ble han atter sendt til sitt fengsel, hvor han døde etter lang avkreftelse. Den grusomme dommer turde ikke sette ham i frihet, for det var risiko for at den urett han hadde begått mot fangen og hans hustru og barn ville bli kjent i byen. Da fangen døde, kom han ikke til å følge sin hustru i den åndelige verden, da hun var gått til de høyere sfærer med sitt ulykkelige barn. Hun var så god, ren og mild, at hun enda tilgav sin morder; for han var blitt en morder, selv om det ikke hadde vært hans hensikt å drepe henne. Men mellom henne og den husbond hun så inderlig elsket, var det skapt en mur av ektemannens hatefulle og hevngjerrige følelser mot den mann, som hadde ødelagt livet for dem begge.

 

Da den forurettede ektemann døde, kunne hans sjel ikke forlate jordsfæren; han var bundet til den ved sitt hat og ønske om hevn. De forbrytelser han selv hadde vært gjenstand for, kunne han nok tilgi, men han kunne ikke overvinne seg selv til å tilgi det som var hendt hans hustru og barn. Hatet gikk forut for kjærligheten til hustruen. Dag og natt klynget hans ånd seg til dommeren for å finne en anledning til å hevne seg.

Den kom omsider.

Djevler fra helvetes dyp - slike som engang hadde fristet meg – flokket seg rundt den forurettedes ånd og lærte ham hvordan han gjennom en dødeligs hånd kunne myrde dommeren, og hvordan han da, når ånden skiltes fra legemet, kunne trekke ham med seg i helvete.

Så sterkt hadde hans higen vært etter hevn gjennom de mange ensomme år i fengslet og i den åndelige verden, at hans stakkars hustru forgjeves hadde søkt å nærme seg ham for å mildne hans følelser og få ham på bedre tanker, men hennes sjel var blitt holdt ute av den mur av ondskap, som hadde samlet seg om hennes ulykkelige ektefelle. Og han hadde intet håp om å se henne igjen. Han tenkte at hun var gått til himmelen og for evig tapt for ham. Som romersk katolikk med de snevre trosanskuelser, som var gjeldende på den tid da han levde, trodde han at han var kommet under kirkens band, fordi han nektet at paven var Guds stattholder på jorden, og at når man døde under dette band var man evig fortapt, mens hans hustru og barn måtte være blandt engler i himmelen. Det var derfor ikke så merkelig at alt hva denne mann nå konsentrerte seg om var ønsket om hevn. Og han la planer om, hvordan han skulle komme sin fiende til livs på samme måte som han selv hadde lidd. Og slik gikk det til, at han ved å inspirere et menneske på jorden - kunne føre morderens hånd så sikkert, at dommeren segnet om med en dolk i sitt grusomme hjerte.

Det jordiske legeme døde, men den udødelige sjel levde. Og da han våknet opp, fant han seg selv i helvete og lenket til en fengselsmur på samme måte, som han hadde lenket sitt offer - og ansikt til ansikt med ham.

Det var andre, som dommeren hadde forurettet og sendt i en smertefull og fryktelig død for enten å tilfredsstille sitt sinne eller for å berike seg på deres bekostning. De flokket seg nå om ham og gjorde i sannhet deres behandling av ham til et helvete. Men denne manns ubetvingelige viljestyrke var allikevel slik, at ingen av de tiltenkte støt nådde ham og ingen av kastevåpnene traff ham. Og slik hadde de to dødsfiender stått overfor hverandre i deres hat og tross, mens de andre ånder kom og gikk og moret seg med å finne på nye raffinerte måter, de kunne pine den lenkete mann på, hvis sterke vilje dog kunne holde dem på avstand.

Og langt borte i de lyse sfærer sørget hans hustru og ventet på, at hennes kjærlighet og uopphørlige bønner dog kunne nå hennes manns sjel og bløtgjøre den, så den kunne befri seg fra dette brennende ønske om hevn.

Det var hennes bønner som hadde ført meg til hans fengsel, og det var hennes sjel som talte til min og fortalte meg hele den sørgelige og grufulle historie; og hun bad meg si til hennes mann, at hun levde og kun tenkte på ham i håpet om, at hun ved sin kjærlighet til ham kunne dra ham til de høyere sfærer, hvor de kunne forenes i fred og lykke.

Med denne sterke visjon nærmet jeg meg den sørgende mann, som nå var blitt trett og lei av sin hevnfølelse. Hans hjerte var fullt av lengsel etter den hustru, han elsket så høyt.

Jeg rørte ved hans skulder og sa: "Venn, jeg vet hvorfor du er her og kjenner din grusomme historie. Jeg er sendt fra henne som du elsker, og jeg har påtatt meg det verv å meddele deg, at hun venter på deg i det lyse land oppe, og at hun er utålmodig over at du ikke kommer, og hun undrer seg over at du kan finne hevnen søtere enn hennes kjærlighet. Hun ber meg fortelle deg, at så lenge du lenker deg selv her, kan du ikke bli fri, men du kan frigjøre deg ved å oppgi hevnens tanker, som har bemektiget seg din sjel"

Ånden stusset. Han stirret forbauset på meg mens jeg talte. Lenge og utholdende ble han stående slik. Da grep han min arm, mens han stadig stirret meg inn i ansiktet, som om han dér ville lese om jeg talte sant eller løy. Derpå sukket han, og idet han trakk seg tilbake, sa han:

"Hvem er du? Og hvorfor kommer du her? Du ligner ikke noen av dem, som holder til på dette fryktelige sted. Dine ord inngir meg håp. Og dog, hvordan kan det være håp for en sjel i helvete?"

"Det er håp, selv her på dette sted, for håpet er evig, og Gud i sin barmhjertighet støter ingen bort, likegyldig hvilke forvanskede forestillinger et menneske gjør seg om de guddommelige lover. Jeg er sendt hit for å inngi deg og alle, som sørger over deres fortid og angrer deres feilaktige handlinger, et håp. Hvis du vil følge meg, vil jeg vise deg veien som kan føre deg til et bedre land."

 

Jeg så at han betenkte seg. Det oppsto en bitter kamp i hans hjerte, for han viste at det utelukkende var hans nærværelse som holdt hans fiende i fangenskap. Hvis han gikk med meg, ville hans tidligere plageånd bli fri, så han uhindret kunne vandre gjennom det mørke land, og han syntes det enda var for tidlig å slippe ham løs.

Da minte jeg ham om hans hustru og barn, og spurte om han ikke heller ville gå til dem.

Ved dette spørsmål sank den sterke, lidenskapelige mann sammen, idet han tenkte på de to han elsket. Han skjulte sitt ansikt i sine hender og gråt, som om hans hjerte skulle briste. Da jeg så hans fortvilelse, stakk jeg min arm inn under hans, hvoretter jeg uten motstand fra hans side førte ham ut av fengslet og ut av byen. Her ventet noen venner på oss, og jeg overlot den stakkars sjel i deres varetekt, for at de kunne føre ham til et lysere land, hvor han fra tid til annen ville få se sin hustru, inntil han ved hårdt arbeide ville bli hevet til hennes sfære, hvor de ville bli forent i en fullkomnere lykke, enn det noen sinne hadde vært deres lodd på jorden.

kunst-ide på ankomstportal hvor de "fra helvete" ankommer høyere plan etter DEN tankemessige renselse.

Jeg vendte ikke tilbake til byen, for jeg følte at mitt arbeide dér var til ende. Jeg gikk ut for å søke nye arbeidsmarker, hvor jeg kunne være til nytte.

Jeg hadde ikke gått lenge, før jeg kom til en ensom slette, som var både mørk og fargeløs. Midt på den lå en ensom hytte, og i den fant jeg en mann liggende på et leie av skittent halm; han var ute av stand til å røre seg, og han så ut som om han var døende.

Han fortalte meg, at han i sitt jordiske liv hadde forlatt en syk kamerat; han hadde også latt ham dø etter å ha frarøvet ham det gull, de begge hadde våget livet for å få fatt på. Da han selv døde, fant han seg selv liggende på samme hjelpeløse og forlatte måte.

Jeg spurte ham, om han ikke hadde lyst til å stå opp og gå bort og gjøre noe for å hjelpe andre, og på den måten sone mordet på hans venn og kamerat. Hvis han kunne tenke seg det, sa jeg, var jeg i stand til å hjelpe ham.

Jo, han kunne godt tenke seg å reise seg og forlate dette sted. Han var syk av å ligge i denne hytte, men han kunne bare ikke forstå, hvorfor han skulle arbeide for noe eller plage seg selv for andres skyld. Han ville heller lete etter de penger han hadde nedgravd, og så se å få anvendelse for dem. Han kastet et stjålent blikk på meg for å se, hva jeg mente om hans penger, og om jeg kanskje ville prøve på selv å finne dem.

Jeg sa han heller skulle forsøke å finne den vennen han hadde myrdet, og gjøre den urett god igjen han hadde begått mot ham. Men det ville han ikke høre tale om. Han ble sint og sa, at han ikke var bedrøvet over å ha drept sin venn. Han var kun lei av å være på dette sted, og han trodde jeg ville hjelpe ham med å komme vekk herfra.

Nå forsøkte jeg å tale til denne manns bedre følelser, og få ham til å forstå på hvilken måte han kunne forbedre sin tilstand ved å gjenopprette den urett han hadde begått. Men ingen av mine ord var til noen nytte. Hans eneste tanke var, at så snart han fikk sin førlighet, ville han gå bort og drepe en eller annen og ta hans penger.

Så lot jeg ham til sist ligge hvor han lå. Og da jeg gikk ut av døren, kastet han steiner etter meg.

"Akk," tenkte jeg da jeg forlot ham, "hva skal det bli av en slik sjel?"

Det ble svart: "Han er nå kommet fra jorden etter en voldsom død. Hans ånd er svak enda, men om kort tid vil den bli sterk, og så vil han gå ut og slutte seg til andre røvere, som ligner ham selv, og som slutter seg sammen for å føye nye redsler til dette stedet. Etter mange års forløp - det kan enda vare århundrer etter jordisk målestokk - vil det våkne et ønske i ham etter å utrette noe annet og bedre, og han vil da forsøke å gå fremad, men meget langsomt; for en sjel som har vært lenket på denne måten og er så lite utviklet som han, du her har stått over for, - hos en slik varer det ofte sekler før de sovende krefter vokser opp til en fruktbar utvikling."

 

Etter at jeg en tid hadde vandret over denne triste og øde slette, følte jeg meg så trett og utmattet, at jeg måtte sette meg ned og tenke over hva jeg hadde sett og opplevd i denne skrekkelige sfære. Synet av så meget ondt og så mye lidelse virket nedslående på meg. Det gyselige mørke og de tykke skyer tynget min sjel, som alltid hadde elsket solskinnet og lyset, og slik tror jeg at alle vi fra Sydens land har det. Akk, hvor jeg lengtes etter en hilsen eller en etterretning om henne, som jeg hadde etterlatt på jorden. Jeg hadde enda intet hørt fra mine venner og ingen som helst beskjed om min elskede. Jeg viste ikke hvor lenge jeg hadde vært på dette stedet, hvor det ingen dager var som viste tiden. Her var det kun en evig natt, som ruget i taushet over allting. Mine tanker kretset hele tiden om min elskede, og jeg bad så inderlig om, at hun måtte være i god behold på jorden og fryde mine øyne, når prøvelsens tid på dette sted var forbi.

Mens jeg bad slik, kom det et mildt lys imot meg; det omstrålte meg som en stjerne som vokste og vokste, inntil det utvidet seg og ble til det herligeste maleri, som var omgitt av lysstråler. I dette maleris sentrum så jeg min elskede. Hennes øyne så inn i mine, og hun smilte til meg, idet hennes yndige lepper åpnet seg som om hun visket mitt navn. Deretter syntes jeg hun løftet sin hånd, og idet hun berørte sine lepper med sin fingerspiss, tilkastet hun meg et kyss. Det ble så forlegent og vakkert gjort, og jeg var henrykt. Jeg reiste meg for å besvare dette kyss og se nærmere på henne, og så forsvant visjonen og jeg var atter alene på denne mørke slette. Men nå var jeg ikke så trist til mote som før, for det herlige syn hadde oppmuntret meg og gitt meg mot til å gå videre og bringe andre det samme håp som oppfylte meg.

Og så brøt jeg opp og gikk videre. Etter kort tid ble jeg innhentet av en skare mørke ånder med meget frastøtende ytre. De bar sorte lurvete klær og hadde dekket deres ansikter med sorte masker liksom uhyggelige stimenn.

De så meg ikke. Og på den måten fant jeg ut av, at denne sfæres beboere var av så lav en utvikling, at de ikke kunne se noen fra sfærene oven over dem, med mindre de ble brakt i direkte berøring med dem. Da jeg var nysgjerrig etter å se hva de hadde fore, fulgte jeg dem på litt avstand. Nå nærmet det seg en annen gruppe mørke ånder; de bar på noe som lignet sekker, og som syntes å inneholde verdigjenstander av en eller annen art. De ble straks angrepet av den første gruppe. Ingen av dem hadde våpen, men de kjempet som ville beist med tenner og klør, ja, deres negler lignet nærmest klørne på rovdyr eller gribber. De grep fatt i hverandres struper og rev i dem; de klorte og bet som tigre eller ulver, inntil den ene gruppe lå hjelpeløs på valplassen, og den andre stakk av med skatten, som for meg bare så ut som steiner.

Da alle som var i stand til å bevege seg hadde fjernet seg, gikk jeg bort til de stakkars ånder som lå på jorden og jamret seg. Jeg forsøkte å hjelpe en og annen av dem, men det var håpløst. De vendte seg mot meg og forsøkte å sønderrive meg. De lignet mer ville dyr enn menneskelige vesener; selv deres legemer var krummet sammen som dyr og med lange armer som apers. Ved å se disse vesener kom jeg til å tenke på overspendte fortellinger, hvor mennesker forvandles til ulver. Nå så jeg at det virkelig fantes slike skapninger, og ikke kun i fantasien. I deres kalde stirrende øyne var det et uttrykk av beregning og list, som riktig nok var menneskelig, og deres henders bevegelser lignet ikke dyrs. Dessuten kunne de tale, og i deres ordforråd inngikk det både hyl og snerring, eder og forbannelser og ond tale av den verste slags.

 

"Er det sjeler selv på et slikt sted?" spurte jeg.

Og atter kom svaret: "Ja, selv her. Det er sjele-spirer i disse vesener, men de er nedverdiget og fortapte, stadig trukket nedover og undertrykte. De har vært spanske sjørøvere, landeveisrøvere, fribyttere, slave­handlere og kidnappere. De har gjort seg selv så brutale, at nesten ethvert menneskelig trekk er oppslukt i det dyriske. Deres instinkter er som ville dyrs, og de lever som dyr og strides som dyr."

"Men er det håp for dem? Kan noen hjelpe dem?" spurte jeg.

"Selv for disse er det håp, skjønt de fleste av dem ikke interesserer seg for dette håp, ikke engang i kommende tidsaldre. Dog, inn imellom og hist og her, er det noen som kan hjelpes."

Jeg vendte meg om. For mine føtter lå en mann, som med stort besvær hadde slept seg bort til meg. Men det hadde utmattet ham i den grad, at han ikke var i stand til flere anstrengelser. Han var mindre fryktelig å se på enn de andre, og i hans forstyrrede ansikt var det en antydning til noe bedre enn det, som var skjedd rundt ham. Jeg bøyde meg ned over ham og hørte ham mumle: "Vann! For enhver pris! Gi meg litt vann, for jeg brenner opp innvendig!"

Jeg hadde ikke noe vann å gi ham, og jeg viste heller ikke hvor jeg skulle få det fra i dette ukjente land, men jeg gav ham noen få dråper av den essens, jeg hadde brakt med meg fra Morgendemringens Land, og som jeg hadde til eget bruk.

Virkningen var magisk; dråpene var som en livs­eliksir for ham. Han satte seg opp og stirret på meg. Så sa han: "Du må være en magiker. Dette her har kjølt og slukket den ild som har brent meg i årevis. Den har vært der som en levende ild av tørst, siden jeg kom til dette helvete."

Jeg trakk ham litt vekk fra de andre og begynte å gi ham strykninger over hans legeme, og etter hvert som jeg gjorde det, opphørte hans lidelser. Han ble rolig og stille. Et øyeblikk ble jeg stående og spekulerte over, hva jeg skulle stille opp med for ham; om jeg skulle gå og overlade ham til seg selv eller hva. Jeg viste ikke riktig hvordan jeg skulle kunne hjelpe ham. Men i det samme grep han min hånd og kysset den liden­skapelig.

"Oh venn, hvordan skal jeg takke deg," brast det ut av ham. "Hva skal jeg kalle deg, som er kommet meg til hjelp etter alle disse år i lidelser"

"Når du er så takknemlig mot meg, kunne du så ikke ha lyst til å få takk fra andre ved å hjelpe dem? Skal jeg vise deg hvordan?"

”Ah ja, med glede, hvis du bare vil ta meg med deg, gode venn."

"Ja så skal jeg hjelpe deg opp, og hvis du er i stand til det, er det best vi forlater dette sted så snart vi kan," sa jeg.

Og vi dro av sted sammen for å se hva vi kunne gjøre. Min ledsager fortalte meg, at han i sin tid hadde vært sjørøver og deltatt i slavehandelen. Han hadde vært styrmann på et skip og var blitt drept i en kamp. Deretter var han våknet opp og hadde funnet seg selv og andre av samme bande på dette mørke sted.

Han hadde ingen anelse om hvor lenge han hadde vært her, men det forekom ham å være en evighet. Sammen med andre hadde han vandret rundt om i flokk og følge og var alltid i kamp. Når de ikke møtte en eller annen skare som de kunne slåss med, sloss de innbyrdes. Tørsten etter kamp var den eneste atspredelse de hadde på dette skrekkelige sted. Og det kan synes å være en merkelig atspredelse, for det var intet de kunne få fatt i som kunne stille den skrekkelige tørst, men kanskje lå atspredelsen i å påføre andre så mye tørst som mulig. På den måten kunne de tilfredsstille deres eget onde begjær, som i meget sterkere grad gikk ut over den utøvende selv, og som fortærte dem alle. Det de tilsynelatende drakk, syntes kun å gjøre tørsten tusener ganger verre, det var som de helte levende ild ned i deres struper.

Min ledsager sa til meg: "Vi kan ikke dø, uansett hvor meget vi lider. Det er stedets skrekkelige forbannelse. Man er kommet bakenfor døden, og det nytter ikke å forsøke å drepe seg selv eller å få andre til å drepe en. Ingen kan på den måten unnslippe sine lidelser. Vi er alle som sultne ulver," sa han videre, "og hvis vi ikke har noen å angripe, overfaller vi hverandre og slåss, inntil vi er utmattet. Og så må vi ligge og jamre og lide, inntil vi kommer til krefter igjen så vi kan reise oss og gå bort og angripe et offer. Jeg har lengtet etter et eller annet, som kunne hjelpe meg til å slippe vekk fra dette sted, og jeg har engang vært nær ved å oppsende en bønn om det. Jeg følte at jeg ville gjøre et eller annet, hvis bare Gud ville tilgi meg og åpne en utvei for meg. Og da jeg så deg stå dér, tenkte jeg at du kanskje når alt kom til alt, var en engel som var sendt til meg. Du har bare ingen vinger eller noe av den slags man ser på malerier. Men det er ingen malerier som gir noen idé om dette sted. Og når de er uriktige med hensyn til stedet, hvorfor så ikke med hensyn til det andre?"

Jeg lo. Ja, selv på dette sted lo jeg. Men det var av glede over å finne en jeg kunne være til nytte for. Og så fortalte jeg ham hvem jeg var, og hvordan jeg var kommet her. Og han sa at hvis jeg ønsket å hjelpe, så var det her i nærheten en fæl myr, hvor en skare ånder var fanget. Han trodde at han ved å føre meg der hen kunne være meg til hjelp. Det var som om han var engstelig for å tape meg av syne, slik at han ble latt alene tilbake.

Jeg følte meg meget tiltrukket av denne sjel, fordi han var så takknemlig, og jeg var også glad ved å ha kameratskap av et eller annet slag - bare ikke med disse høyst frastøtende beboere, som de fleste her syntes å være, for jeg følte meg meget ensom i dette fjerne skrekkelige land.

Det intense mørke og den fryktelige tykke tåke gjorde det nesten umulig for meg å se langt i noen retning, men vi nådde imidlertid myrlandet, uten at jeg viste hvordan vi var kommet dit. Den eneste forandring jeg merket da vi nærmet oss stedet, var en kald, klam motbydelig vind, som blåste oss i ansiktet. Deretter så jeg foran meg en stor sjø av flytende mudder, sort, råttent og stillestående med noe oljeaktig slamm flytende i overflaten. I dette veltet som seg noen uhyre krypdyr rundt; de hadde store utstående øyne. Store vampyr­aktige flaggermus med nesten menneskelige ansikter svevde over dem, mens en sortgrå damp steg opp fra den råtnende overflate og hang over den i spøkelsesaktige skikkelser, som skiftet og forandret seg hvert øyeblikk til nye forferdelige figurer, som rystet og svingte med armene, nikket med hodene - de syntes nesten å være utrustet med følelser og taleorganer -  og de smeltet bort i tåker for igjen å danne nye redselsfulle skikkelser.

 

Ved bredden av denne store stinkende sjø oppholdt som seg utallige krypende og slimete skapninger med fæle former og av gigantisk størrelse; de lå sprellende på ryggen eller dukket seg i sjøen. Jeg for sammen ved synet av alt dette, og jeg var i ferd med å spørre om som virkelig kunne være fortapte sjeler i dette slimede skittvann, da jeg hørte et kor av ynkelige skrik og rop om hjelp. Det kom fra mørket foran meg, og det grep meg om hjertet ved dets håpløshet. Da mine øyne hadde vendt seg mer til tåken, kunne jeg hist og her se kjempende skikkelser, som vadet i mudderet helt opp til armhulene. Jeg ropte til dem at de skulle komme bort til meg, der hvor jeg var på bredden, men de kunne hverken se eller høre meg. De tok ingen notis av meg, og min ledsager sa at han trodde de var både døve og blinde for alt hva som ikke var i deres umiddelbare nærhet. Han hadde selv i en tid vært i denne sjøs råtne mudder; det var lyktes ham å kjempe seg ut av den, men han hadde på fornemmelsen at de fleste var ute av stand til det, hvis de ikke fikk hjelp. For øvrig mente han at de hadde vadet der i årevis.

Så hørte vi igjen de ulykkelige skrik. Et av dem lød som om det kom fra en sjel, som var ganske tett ved. Jeg tenkte jeg selv ville krabbe ned og hjelpe den ulykkelige opp, men nei! Den var alt for motbydelig å gi seg i lag med. Jeg gjøs tilbake bare ved tanken. Men så lød det fortvilede skrik igjen, og jeg forstod at jeg måtte våge forsøket. Så gikk jeg da ned til sjøen og prøvde så godt jeg kunne å fortrenge min vemmelse. Ledet av skriket kom jeg snart til der det kom fra, mens store tåkeformasjoner traff meg i hodet så snart jeg begynte mitt redningsarbeide. Han var nedsenket i mudder helt til nakken og syntes stadig å synke dypere da jeg fant ham, og det var umulig å dra ham opp med egen hjelp, så jeg kalte på sjørøveren for at han skulle komme og hjelpe meg, men jeg kunne ikke se ham noen steder.

Da jeg fikk den tanke at han hadde ledet meg i en felle og forlatt meg, skulle jeg akkurat til å vende meg om og kjempe meg tilbake igjen, da den ulykkelige ånd bønnfalt meg så inntrengende om ikke å forlate ham. Så gjorde jeg enda en anstrengelse og var så heldig å trekke ham en halv meter opp og få hans fot ut av en felle, som var på bunnen av sjøen. Halvt trekkende og halvt støttende ham trakk jeg ham nærmere bredden, hvor den ulykkelige sank bevisstløs sammen. Jeg var selv meget utmattet og satte meg ved siden av ham for å hvile meg litt. Jeg så meg om etter min "pirat" og fikk øye på ham, hvor han stampet rundt sjøen - antagelig for å redde en eller annen sammen med meg. Selv midt i disse gyselige omgivelser kunne jeg ikke la være med å more meg litt over ham og hans fortvilede anstrengelser for å hale en ulykkelig ånd opp; han ropte og slet slik, at det ikke var så merkelig at den stakkars sjel ba ham om å trekke litt langsommere. Jeg gikk bort til dem, og da den han arbeidet med var kommet litt nærmere til bredden, hjalp jeg til med å få ham opp og lot ham hvile sammen med den andre.

"Piraten" var fornøyd med sitt arbeide, som slik sett var kronet med hell. Han var straks rede til å gjøre et nytt forsøk, og jeg sendte ham derfor ut etter en annen, som ropte om hjelp, mens jeg tok meg av de andre to. Mens dette sto på, hørte jeg den ynkeligste jamringen ikke langt fra meg. I begynnelsen kunne jeg ikke se noe, men litt etter skinte et svakt lys som om det kom fra en sankthansorm i den mørke sumpen, og via dette skinn så jeg noe bevege seg frem og jeg hørte også rop om hjelp. Nå hadde jeg ikke særlig lyst til å springe ut enda en gang, men jeg gikk allikevel ned i mudderet igjen. Da jeg nådde mannen, oppdaget jeg at han også hadde en kvinne med seg. Han holdt henne oppe under store anstrengelser og forsøkte å oppmuntre henne. Det lyktes meg under ubeskrivelige anstrengelser å få dem begge halt opp. Samtidig kom også piraten med den han hadde hentet.

Vi må virkelig ha vært en merkelig gruppe å se på, da vi sto ved bredden av den slimete sjø. Senere fikk jeg vite, at denne sjø var et åndelig produkt av alle de urene tanker og perverse handlinger i menns og kvinners liv, som hadde samlet seg i denne store råtne sump. De ånder, som stampet omkring i den, hadde gjort seg skyldige i slike avskyeligheter i deres jordiske liv, at de hadde fortsatt med dem etter at døden var inntrådt; de hadde benyttet seg av dødelige menns og kvinners mediumitet, inntil selv jordplanet var blitt for opphøyd som tilholdssted. Deretter var de ved en viss tiltrekningskraft sunket ned i denne fordervelsens kloakk, som de måtte vade i, inntil selve deres motby­delighet ved den virket som en forbedringskur.

En av de menn, som her ble reddet, hadde vært et feiret geni ved Karl den Annens hoff, (bildet) og han hadde etter sin død hjemsøkt jordplanet, men sank imidlertid dypere og dypere, inntil han havnet i denne motbydelige sjø. Her hadde hans hovmod og arroganse dannet et slags "mentalt ugress", som hadde viklet seg rundt ham som lenker, og det var umulig for ham å gjøre seg fri av det, inntil jeg hjalp ham. En annen hadde vært en berømt dramatiker under de første Georgers regjeringer. Mannen og kvinnen hadde tilhørt Ludvig den Femtendes hoff, og de var sammen blitt trukket ned til dette sted. De som Piraten befridde hadde en lignende fortid.

I begynnelsen viste jeg ikke hvordan jeg skulle rense meg for skittent fra den gyselige pøl, men plutselig så jeg som ved et trylleslag en klar, ren kilde velde frem like ved siden av oss, og i den friske strøm vasket vi snart alle spor av mudderet av oss.

Da vi var ferdige med det, rådet jeg dem vi her hadde reddet, til å gjøre forsøk på å redde andre, som var i samme situasjon som de selv hadde vært i. Det var liksom et vederlag for den hjelp de selv hadde mottatt. Etter å ha gitt dem dette råd og den hjelp det var mulig for meg å yte, dro jeg videre på min pilgrimsferd. Piraten ville imidlertid helst ikke skilles fra meg, så vi to gikk bort sammen.

 

Jeg vil ikke prøve å beskrive alle som vi forsøkte å hjelpe på våre vandringer, for så ville denne bok bli til mange bind, og det ville kun trette leseren. Derfor hopper jeg over noen uker etter jordisk tidsregning, hvis jeg ellers har forutsetning for å kunne beregne dem. Derimot vil jeg fortelle om vår ankomst til en uhyre fjellkjede, hvis sorte tinder raget opp i natthimlen over oss. Vi var begge noe mismodige over at våre anstrengelser hadde gitt så få resultater med hensyn til å hjelpe sjeler. Hist og her hadde vi funnet noen som var villige til å høre på oss, og som vi også hjalp, men for det meste ble våre forsøk møtt med hån og latter, og ikke så få hadde angrepet oss når vi tillot oss å gi oss litt i lag med dem. Vi hadde også i visse tilfeller en del besvær med å slippe fra dem uten skade.

Vårt siste forsøk gjorde vi med en mann og en kvinne, som begge hadde et høyst motbydelig utseende. De sloss ved inngangen til en hytte. Mannen bet henne så fryktelig, at jeg ikke kunne la være med å blande meg for å stoppe slagsmålet. Men ved denne innblanding fór de begge straks imot meg, idet den kvinnelige ånd gjorde sitt beste for å klore ut mine øyne. I dette kom Piraten meg til hjelp, og det var jeg glad for. Jeg hadde ærlig talt mistet fatningen, da de begge overfalt meg og på den måten trakk meg ned på deres nivå, og derved ble jeg berøvet min åndelige beskyttelse, som min større utvikling utrustet meg med.

Disse to hadde gjort seg skyldige i et forferdelig, brutalt mord på en gammel mann, nemlig kvinnens mann, for hans mange pengers skyld. De var deretter blitt hengt for forbrytelsen, og deres felles skyld skapte et bånd mellom dem, som var så sterkt, at de ble trukket ned sammen og var ute av stand til å skilles ad, tross det hat de nå følte for hverandre. Den ene syntes at den andre var årsak til at de nå oppholdt seg på dette sted, og hver i sær følte de at den andre var den mest skyldige. Under rettsprosessen hadde de begge forrådet hverandre, og det var årsaken til at forbrytelsen ble oppklaret, og at de begge endte i galgen. Nå syntes de kun å eksistere for å slå løs på hverandre.

Jeg kan ikke tenke meg noen hardere straff enn nettopp dette, at to sjeler som hater hverandre, skal være tvunget til å være sammen. I den sinnsstemning de befant seg i da vi kom til dem, var det umulig å hjelpe dem.

Umiddelbart etter at vi hadde forlatt dem, kom vi til foten ved de store mørke fjell, og ved hjelp av den underlige fosforaktige glød, som skinte fra dem, var vi i stand til å utforske dem litt. Det var ingen regelmessig gangsti, og klippene var meget bratte, så vi måtte krabbe opp så godt vi kunne; og jeg må forklare at jeg ved å underkaste meg en viss del av denne lave sfæres betingelser, hadde mistet evnen til å heve meg etter behag og sveve; det var nemlig et privilegium for dem, som var kommet til Morgendemringens Land. Etter en meget besværlig bestigning av en av de lavere fjellkjeder begynte vi å vandre langs toppen av en som var belyst av det merkelige fosforaktige skjær, som dannet lyspletter, og vi så på hver side ned i de uhyre dype kløfter, som lignet skumle huler. Fra noen av dem hørte vi jammerskrik og klager, av og til bønner om hjelp. Jeg var rystet ved tanken om at det kunne finnes ånder så dypt nede i dette elendighetens mørke. Jeg tvilte sterkt på at vi kunne hjelpe dem, da min ledsager foreslo at vi kunne lage et rep av det sparsomme gress, som vokste i smale sprekker på de ellers øde og bare klipper. Han hadde utvist en utrolig energi, når det gjaldt å hjelpe meg i mine anstrengelser for å befri ånder, som var i nød. Det var hans mening, når vi hadde laget oss et rep, at jeg skulle fire ham ned. Han mente han var mer vant til å klatre på den måten enn jeg, og på den måten kunne vi hale noen av disse ulykkelige ånder opp fra deres fryktelige tilholdssted. Jeg syntes det var en god idé, og vi begynte å flette gresset. Det varte ikke lenge før vi hadde laget et rep, som var sterkt nok til å bære vekten av min venn.

Her må jeg innskyte, at hva angår åndelige så vel som materielle ting er alt relativt og elastisk, og disse lavere sfæres stofflighet er av meget større fasthet og vekt enn ting som hører til en høyere sfære, og skjønt min pirat- venn for jordiske øyne ikke ville manifestere seg som en tydelig skikkelse, som svarte til en viss vekt, så ville mennesker som står på et litt høyere utviklingstrinn være i stand til både å se og merke hans nærværelse, hvorimot en ånd, som bare var en grad over i åndelig utvikling, ville være usynlig. Jeg tar ikke feil, og jeg sier heller ikke noe som er usannsynlig når jeg taler om min venn, som med sin vekt følte, at et rep som er laget av åndelig gress, strammer like så meget som et jordisk rep, som er bundet av jordisk stoff.

Vi fastgjorde den ene ende av repet om en klippeblokk, og med en gammel sjømanns ferdighet lot min venn seg fire ned i mørket. Og da han var kommet så langt ned, at han hadde føling med de intelligenser, som var dit nede, la han den frie ende av repet om den ånd, som klynket og bad om hjelp der nede på bunnen av det uutgrunnelige mørke. Da dette var skjedd, halte jeg i repet, og den ulykkelige ånd fulgte med. Deretter firte jeg repet ned igjen og halte min venn opp.

Da vi hadde gjort hva vi kunne for den vi hadde befridd, dro vi videre, idet vi hjalp andre på samme måte. Og da vi hadde trukket så mange opp som vi kunne, skjedde det noe høyst merkverdig. Det fosforaktige lys slukket, så vi sto i buldrende mørke, hvorpå det lød en hemmelighetsfull stemme, som sa:

"Gå nå bort. Deres arbeid her er utført. De som dere har befridd var fanget i deres egne snarer. De feller de har stilt for andre, har de selv gått i, og her vil de forbli til deres ønske om hjelp i forbindelse med anger tiltrekker slike sjeler som kan befri dem fra dette mørke dyp; de har ved deres gjerninger selv skapt disse fengsler og snarer. Mange ånder er fengslet i disse mørke regioner, og de kan enda ikke hjelpes av noen, for hvis de var frie, ville de være en fare for andre, og den ødeleggelse og det onde de ville skape rundt om, gjør foreløpig deres fengsling nødvendig. Som jeg har sagt er disse fengsler deres eget verk; for de store fjell av elendighet er kun en manifestasjon av menneskers jordiske, onde gjerninger og slette livsførelse, og all denne elendighet er kun en gjenspeiling av de fortvilelsens avgrunner, som de har styrtet deres ofre i. Så lang tid de ikke føler trang til å gjøre noe godt i stedet for ondt, og så lenge deres hjerter ikke bløtgjøres, vil deres fengsler ikke åpnes, og de vil ikke bli dratt ut av den åndelige død de befinner seg i."

Stemmen tidde, og alene og i mørke steg vi famlende ned av fjellsiden og nådde omsider sletten. Disse gyselige mørke daler i en evig natt og disse opptårnede egoismens og undertrykkelsens fjell, fikk mitt hjerte til å gyse og jeg var glad for å vite at det ikke var min plikt å oppholde meg lengre der.

Vår vandring brakte oss nå til en meget stor skog, med spøkelsesaktige og fantastiske trær som var et helt mareritt. De bladløse grener lignet armer, som kunne gripe fast i den hjelpeløse vandrer; røttene sammenfiltrerte rep som skulle få ham til å snuble, og nakne sorte stammer var som forkullet av en het ånde. Det sivde en illeluktende slim ut fra barken, som var lik en klebrig væske som  holdt enhver hånd fast som rørte ved den. Et stort flagrende dekke av et merkelig mørkt spindelvev omgav grenene som en kappe og hjalp til å forville den som prøvde å trenge igjennom denne spøkelsesskog. Det lød svake dempede skrik, som om de kom fra halvkvalte, utmattede vesener, og hist og her kunne vi se de fangne sjeler innesperret i disse merkelige burs favntak. De kjempet for å gjøre seg fri men var ute av stand til å bevege seg et eneste skritt. Jeg spurte meg selv, hvordan man kunne hjelpe dem. Noen var grepet om foten, hvor roten holdt dem fast som i en skruestikke, en annens hånd var limt fast til en trestamme. En tredje var innhyllet i et nett av sorte masker, mens en fjerdes hode og skuldre ble holdt fast av et par grener, som hadde lukket seg rundt om ham. Glupske rovdyr gikk omkring dem, og flaggermus strøk med deres vinger over deres hoder - dog ute av stand til å røre noen av fangene.

"Hvem er disse mannlige og kvinnelige vesener?" spurte jeg.

"Det er mennesker," lød svaret, "som med fryd var vitne til andres lidelser, og som overgav deres medmennesker til å sønderrives av ville dyr for å tilfredsstille deres sadistiske lyst. Det er sjeler som på en, eller annen måte forlystet seg med å være grusomme mot deres medmennesker etter å ha lokket dem i en felle. Og for dem, som pines her, vil løslatelsen først komme, når de gjennom deres lidelser har lært å være barmhjertige og medlidende, og når det oppstår et ønske i dem om å befri en annen for hans eller hennes lidelser, selv om det skulle være på egen bekostning. Først da vil de bånd som holder dem fast, løsnes - først da vil de bli frie, så de kan begynne deres utsoning. Før dette er skjedd, kan ingen hjelpe dem. Deres frigjørelse må utvirkes av dem selv, ved at de ønsker å få anledning til å utvise barmhjertighet.

Hvis du vil etterforske jordens historie i alle tidsaldre, vil du se hvorledes mennesker er gjort til slaver og pint av deres medmennesker i ethvert land på denne klode, som du engang har tilhørt, og så vil du ikke undres over at dette uhyggelige sted er så tett befolket. Det ble anset som best for din utvikling, at du skulle se dette fryktelige sted. Men da ingen av dem du ser her har forandret seg til det bedre, slik at du kan hjelpe dem, skal du dra til andre områder, hvor du har bedre betingelser for å gjøre noe godt."

Etter å ha forlatt Trøstesløshetens Skog, var vi ikke kommet langt, før jeg til min glede så min venn Hassein nærme seg. Jeg husket dog på Ahrinzimans advarsel og avgav det avtalte tegn, og jeg fikk det rette svar. Han sa at han kom med en meddelelse fra min far og fra min elskede, som i sannhet sendte meg kjærlige ord og oppmuntring. Hassein fortalte meg, at min misjon fra nå av ville være blandt de mange ånder, hvis onde tilbøyeligheter alene svarte til deres intellektuelle evner og deres snillhet i ord og handlinger. Det er dem, sa han, som har vært herskere over mennesker og vært overlegne i forstand, men som har misbrukt deres evner, inntil de ble en forbannelse og ikke til en velsignelse.

"Du må være på din post overfor alle de feller de vil stille opp for å friste deg, og de vil bruke enhver slags forræderi mot deg. Det er dog noen få blandt dem, som du er sendt for å hjelpe, og hvor du instinktmessig vil forstå, at dine ord vil være velkomne og din hjelp verdifull. Jeg vil sannsynligvis ikke komme med bud til deg mer, men det vil bli sendt en annen i mitt sted, og du må frem for alt huske, at du skal møte enhver henvendelse med mistenksomhet og skepsis, hvis de ikke kan gi deg det samme tegn, som jeg har gitt deg.

Du står nå virkelig i ferd med å trenge inn i fiendens land, og du skal være klar over at de kjenner til din vandring, og at de vil oppta din nærværelse meget unådig, selv om de kanskje gir uttrykk for det motsatte. Våkt deg altså for alle deres falske løfter og vær aller mest på vakt, når de er aller mest vennlige mot deg."

Jeg lovte å huske på hva han hadde sagt og innprente meg hans advarsel. Og han tilføyde, at det var best for meg å skille meg av med min trofaste ledsager, Piraten, da han ikke trygt kunne følge meg hvor jeg nå skulle. Men han lovte å betro ham til en annens omsorg, som kunne hjelpe ham til å forlate dette mørke land.

Etter at jeg hadde gitt Hassein en kjærlig og oppmuntrende meddelelse til min elskede og til min far, hvilket han lovte å overbringe, skiltes vi, og jeg dro bort i den angitte retning, oppmuntret og styrket ved de gode nyheter og kjærlige beskjeder jeg hadde mottatt.

 

 

 

 

Kapittel 22

Fornøyelser i Den Store By i Helvete – Ord med advarsler

(Amusements in a Great City of Hell—Words of Causjon)

 Jeg hadde  kun gått et kort stykke, da jeg så min venn, Trofast, som satt ved veikanten og åpenbart ventet på meg.

Jeg ble sannelig glad for å se ham igjen og få videre veiledning av ham. Vi hilste meget hjertelig på hverandre. Han sa at han hadde fått ordre til å ledsage meg en tid på min nåværende reise, og han fortalte meg om mange merkelige hendelser han hadde vært ute for, og som jeg er sikker på ville være meget interessante for leseren av denne beretning, men da de ikke vedrører mine egne vandringer, vil jeg ikke komme inn på dem her.

”Trofast Vennen” førte meg bort til et høyt tårn, hvorfra vi kunne se utover den by vi skulle besøke, og han sa at dette overblikk over byen var både nyttig og interessant for meg. Vi var, som jeg før har sagt, her alltid omgitt av denne mørke midnattshimmel og en tung, skummel atmosfære; noe som lignet en mørk tåke, men den var dog slik at vi kunne se noe frem for oss. Hist og her var mørket opplyst av dette fosforaktige lys, som jeg tidligere har omtalt, og andre steder var opplyst av de spøkelsesaktige bluss som skaptes av de åndelige beboeres ville liden­skaper.

Da vi nådde toppen av det høye tårnet, som syntes å være bygget av sorte klippestener, så vi under oss et mørkt område av stor utstrekning. Tunge nattskyer hang i horisonten, og tett ved oss så vi den store by, som var en eiendommelig blanding av prakt og ruin. Det var ellers karakteristisk for alle de byer jeg så i dette mørke land. Den var omgitt av en treløs ørken, og store masser av blodfarget damp ruget over denne sorgens og fornedrelsens by. Mektige slott, høye palasser, pyntelige bygninger - men alle bar de preg av ruin og forfall, alle var besudlet av det syndefulle levesett som førtes dér. Hensmuldrende, men dog holdt sammen av deres lastefulle beboeres magnetisme, var disse bygninger, og de bestod så lenge de bånd, som var vevd av beboernes jordiske levesett, holdt dem fast til stedet. Men bygningene ville smuldre når sjelenes anger ville løsne de bånd som holdt dem fast. Dog, de hensmuldrende bygninger oppstår igjen, når en ny syndefull sjel ankommer til disse enemerker, og de blir skapt i den form som hans jordiske liv med hans spesielle fornøyelser måtte danne dem. Her var et palass - ved siden av lå en hytte. Nettopp slik som de iboende ånders liv hadde vært innblandet i hverandres liv på jorden, slik var også de her konstruerte bygninger stilt opp side om side.

Kunne bare mennesker, mens de lever på jorden, forstå at det jordiske livs forbindelser kommer til å ligne det liv de overføres til etter døden, og at følelsesmessige bånd på godt og ondt, som knyttes på jorden, vil forbinde ånder og skjebner i etter-døds- verdenene. Her kan de bare med stor vanskelighet, under uhyre anstrengelser og mye lidelse, løsrive seg fra et slikt mønster.

I disse bygninger, som lå foran meg, så jeg hvorledes den stolte patriarks palass - oppført i hans begjær og skjemmet av hans forbrytelser - hang sammen med hans smigreres og håndlangeres beskjedne boliger. Og de siste var også skapt av deres ønsker og vansiret av deres forbrytelser. Og mellom disse bygninger og den rike patriarks, eksisterte det åndelige bånd på samme måte, som det var bånd mellom ham og dem, som hadde vært hans redskaper og deltatt i hans begjær. Han var ikke i stand til å frigjøre seg for deres påtrengenhet, og de var ikke i stand til å frigjøre seg for hans tyranni. Denne tilstand ville vedvare, inntil en høyere og renere tankegang og en lengsel etter å gjøre godt innfant seg hos den ene eller den andre av partene og på den måten hevet dem over deres nåværende nivå.

Slik gjennomlevde de på nytt deres liv på jorden som en fryktelig karikatur av fortiden. De var tvungne til det av selve denne fortid, idet deres erindringer igjen og igjen oppførte disse tilstander som et skuespill, som illustrerte deres slette handlinger og de slette handlingers gjerningsmenn. Her kunne de imidlertid ikke styrte seg ut i ville utsvevelser og på den måten unngå erindringens bearbeidende malende møllesten. Deres lidelsers tilstand kunne kun opphøre, når lysten til synd og laster omsider forsvant fra deres sjeler.

 

Som jeg før har omtalt, hang det over denne store åndelige stad, som var oppstått av forgangne jordiske liv, flekker av et tåket lys, som minte om svakt lysende stålgrå røk. Det ble fortalt meg, at dette lys utsprang av innbyggenes forstandsevner, som ikke egentlig var små; sjelene var degenererte men ikke uutviklet, intelligensen var stor men omfattet lavere ting, slik at det sanne sjelelys manglet. På den måten ble dette eiendommelige gjenskinn av intelligensens intellektuelle evner alene tilbake.

Andre steder i staden var det som om selve atmosfæren var i brann. Det hang flammer i luften som svingte fra sted til sted som spøkelsesaktig ild, hvor det, som tilsynelatende brente, ble til aske etter at ilden var gått ut av mangel på brensel. Og hvor de svevende flammer beveget seg frem og tilbake av luftstrømmene, så jeg grupper av mørke ånder vandre opp og ned ad gatene, tilsynelatende ubekymret eller kanskje ubeviste om disse flammer, som oppsto av deres egne ville lidenskaper og ble kastet inn i atmosfæren som spøkelsesaktige flammer.

Mens jeg stirret på denne merkelige stad av døde og ruinerte sjeler, kom det en merkelig følelse over meg, for i disse hensmuldrende volder og øde bygninger ante jeg en likhet med den by på jorden, som jeg var mest fortrolig med, og som sto mitt hjerte nærmest, fordi jeg hadde vært en av dens innbyggere. Jeg ropte høyt på min ledsager for å få vite, hva dette skulle bety, eller hva det var for et syn jeg så for meg. Var det min elskede by sin fortid, nutid eller fremtid?

Han svarte: "Det er dem alle tre. Det, du ser foran deg, er bygningene og åndene fra dens fortid - de som er onde, som de selv var på jorden - og mellom dem finnes det ufullendte bygninger, som de, som nå bor der oppfører til seg selv. Og som disse fortidens boliger er, slik vil disse halvt oppførte bygninger være i de kommende dager, når enhver skaper av bygningene har fullført sitt liv i synd og undertrykkelse. Se godt på det og gå tilbake til jorden med et advarende budskap, som vil få det til å bli forstått i dine landsmenns ører, om den skjebne som venter de mange. Hvis din stemme vinner gjenklang i bare ét hjerte og stanser byggingen av bare ét av disse ufullendte hus, vil du ha utført noe godt, og ditt besøk her vil være verd hva det måtte ha kostet deg. Dette er dog ikke den eneste grunn til å du skal komme her. For deg og meg, min venn, er det arbeide å utføre selv i denne byen. Det er sjeler som vi kan redde fra deres formørkede liv, og som vil gå tilbake til jorden og med basunrøst tale til menneskene om de gjengjeldelsens redsler de har erfart.

 

Tenk på hvor mange tidsaldre som er gått siden verden var ung, hvor mye fremgang som er skjedd i menneskers liv og tanker. Er det så ikke rimelig å anta, at fremgangen må skyldes innflytelsen fra dem som er vendt tilbake til jorden for å advare andre mot den avgrunn, de selv engang var falt i på grunn av deres synder? Er det ikke en langt penere tanke at Gud sender disse sine barn, som engang var syndefulle og ulydige, og som nå har forbedret seg, tilbake til jorden - for som tjenende ånder å advare og styrke dem, som nå kjemper med deres lavere natur? Er dette ikke langt bedre å tro, enn at han vil fordømme noen av dem til den evige straffs håpløse elendighet? Du og jeg har begge vært syndere og begått det, som ifølge en og annen av jordens rettferdige var utilgivelig. Og dog har vi funnet barmhjertighet hos Gud, selv i den ellevte time. Skal det da ikke også være håp for disse sjeler? Og hvis de nå er sunket lavere enn vi, skal vi derfor i vår sneverhet sette grenser for hvor høyt de kan nå opp? Nei, forkast den tanke, at de redsler vi har vært vitne til i disse helveter skal vare evig. Gud er god, og hans barmhjertighet kan ingen mennesker begrense."

Vi steg nå ned fra tårnet og gikk inn i byen. På en av de brede åpne plasser, hvis jordiske gjenpart jeg var godt bekjent med, fant vi en mengde mørke ånder, som var forsamlet og lyttet til en eller annen proklamasjon. Det var antagelig en som vakte deres sinne og hån, for det lød en hyling og skriking fra alle sider. Og da jeg kom nærmere, oppdaget jeg at det var en, som nylig var blitt berømt i den tilsvarende by på jorden på grunn av hans frihetselskende tanker og ideer om fremskritt; og det var noe som her nede i denne undertrykkelsens og tyranniets verden vakte ét eneste ønske, nemlig å motarbeide ham så langt man kunne. Jo mer undertrykte folk var, jo voldsommere blandet de seg her i deres egne affærer og hisset hverandre til innbyrdes kamp. Jo mer frigjorte og opplyste folk ble på jorden, desto mindre var sjansene for disse mørke ånder for at i den jordiske sfære å opphisse til lignende følelser hos mennesker som var like så onde som dem selv. Disse mørke ånder finner deres glede i krig, elendighet og blodsutgytelser, og de er stadig oppsatt på å vende tilbake til jorden for dér å opphisse mennesker til å begå fryktelige overgrep.

På de tidspunkter, hvor det på jorden hersker nasjonal undertrykkelse og opprør, og hvor menneskers glødende lidenskaper er steget til feberhete, da blir disse dypets beboere dratt til jordens overflate i kraft av beslektede følelser. De opphisser og tilskynder til en revolusjon, som først maskerer seg med edle motiver av opphøyd renhet, men som under lidenskapenes press forvandles av disse mørke vesener fra en lavere sfære, så de blir et påskudd for ville myrderier og voldshandlinger av enhver art. Under slike fryktelige tilstander kommer det så en reaksjon, og disse mørke demoner blir da overvunnet av høyere makter, men det etterlades et bredt spor av den ødeleggelse og de lidelser, som disse mørke krefter har oppegget til. Under alle omstendigheter får disse laveste helveter en rik høst av ulykkelige sjeler, som ble makttatt av de onde ånder; som fikk dem i deres garn.

 

Mens jeg sto der og iakttok mengden, henledet min venn Trofast min oppmerksomhet på en gruppe ånder, som pekte på oss og så ut til å ville gi seg i samtale med oss.

"Nå forlater jeg deg et øyeblikk, for at du kan tale med dem alene," sa han. "Det er bedre slik, for de kan muligvis gjenkjenne meg, fordi jeg har vært her før, og jeg vil gjerne at du selv skal lære dem å kjenne. Jeg skal dog ikke fjerne meg langt fra deg, og jeg skal møte deg senere, når jeg ser jeg kan være deg til hjelp. I dette øyeblikk er det noe som sier meg, at jeg skal la deg være alene en stund."

 

Han trakk seg tilbake, da de mørke ånder vennlig kom meg nærmere. Jeg tenkte det var klokest å motta dem med høflighet, selv om jeg innerst inne følte vemmelse ved deres selskap. De virket frastøtende ved deres heslige utseende, og de hadde et forferdelig uttrykk av lurende lumskhet.

En av dem rørte ved min skulder, og da jeg vendte meg om, hadde jeg en tåket fornemmelse av å ha sett ham før. Han lo og ropte: "God dag min venn! Jeg kan se at du ikke riktig kan gjenkjenne meg, selv om vi har kjent hverandre på jordplanet. Jeg har sammen med andre av all makt prøvd å tjene deg, men du ville aldri ta imot vår hjelp, og du holdt oss for narr i stedet. Slik opplevde jeg det. Men vi har ikke desto mindre tilgitt deg, vi er fromme som lam, hvis du bare kjente oss."

Det kom også en annen bort til meg og så opp i ansiktet mitt med et motbydelig smil, idet han sa: "Nå, du er også her, min venn - i dette yndige landskap sammen med oss. Så må du uten tvil ha gjort noe, som fortjener en slik utmerkelse? Si meg, hvem har du drept, eller hvem har du sørget for å få slått ihjel? Det kan nemlig ikke være noen her uten at de i det minste har slått minst én i hjel. Vi andre kan rose oss av at vi har drept så mange, som kan være i Macbeths storslåtte prosesjon av gjenferd. Og de andre borgere her i byen kan telle deres ofre i skarer. Slo du allikevel en i hjel? Hi-hi!"

 

Han brøt ut i en så vill latter, at jeg prøvde å komme vekk fra dem, som hadde omringet meg. Men før det skjedde, hadde de gitt meg råd om at jeg kunne få hevn over en eller annen, som tidligere hadde tråkket på meg og hvordan jeg skulle gå frem med det.

Jeg vek tilbake for dem, men de hadde ikke i sinne å la meg slippe. Jeg var jo her, trukket her ned, som de trodde. Og nå tenkte de at de kunne beholde meg til deres egen fornøyelse, så de kunne hevne seg for deres tidligere nederlag. Jeg leste disse tanker i deres sinn, selv om de forsikret meg om deres hjertelige vennskap. Et øyeblikk var jeg i villrede med, hva jeg skulle gjøre. Så besluttet jeg å gå med dem for å se, hva de hadde i sinne, idet jeg samtidig passet på en anledning til å slippe fra dem. Jeg lot dem altså ta meg i armen, og vi gikk frem mot et stort hus på den andre siden av den åpne plass, som de sa var deres, og hvor de ville ha fornøyelsen å presentere meg for deres venner.

Min venn Trofast kom helt bort til oss, og idet han så på meg, gav han meg gjennom en indre innskytelse denne advarsel: "Gå bare med, men våkt deg for å ta del i deres fornøyelser eller la ditt sinn trekkes ned på deres nivå."

Vi trådte inn i huset og gikk opp en bred trapp av grå steiner, som i likhet med alt annet her, bar spor av skam og forbrytelser. De brede trinn var sønderbrutte og hadde huller alle steder - noen så store at et menneske kunne falle igjennom dem og havne i et fengselsaktig dyp nedenunder. Mens vi gikk opp, merket jeg at en av dem gav meg et skubb, i det vi gikk forbi et slikt hul, og hvis jeg ikke hadde vært forberedt på et slikt bakholdsangrep, kunne jeg lett ha havnet i dypet. Jeg vek imidlertid til side, og den som hadde skubbet meg var nær ved å ramle ned i selv. Dette fremkalte en vill latter fra hele gruppen, unntatt fra ham som hadde skubbet meg; han skulte vilt og hevngjerrig på meg. Og jeg gjenkjente ham nå. Det var ham, hvis hånd ble forbrent og sammenskrumpet av den ring av ild, som beskyttet min elskede, da hennes kjærlighet hadde dratt meg til seg og frelst meg for å gi etter for disse mørke djevlers fristelser. Han holdt sin hånd omhyggelig skjult under sin sorte kappe, men jeg kunne se igjennom den, og jeg så den innskrumpete hånd og arm, og jeg var i samme øyeblikk klar over at jeg virkelig måtte ta meg i akt for den ånd, som bar den sorte kappe og skjulte sin ødelagte hånd under den.

Trappen førte oss opp til et praktfullt rom, som var opplyst av levende ild og bekledd med mørke draperier, som var helt skitne og slitte og ganske overstenket med røde flekker av blod, som om det hadde vært en scene for mange morddramaer. Rundt om i de tilstøtende værelser var det oppstilt spøkelsesaktige gjenferd. Disse rom var fulle av mannlige og kvinnelige vesener. Menn – akk ja! Kvinner -samme! De hadde mistet alt hva som var tiltrekkende ved deres kjønn. Kun i helvete kunne menn og kvinner synke så dypt, som disse vesener var sunket. Jeg savner ord til bare tilnærmelsesvis å beskrive de forhold som hersket her. De spiste, drakk, ropte, danset og spilte kort og sloss over spillet. De oppførte seg på en slik måte, at kun de laveste scener av jordiske utsvevelser kan gi en svak idé om det liv jeg så her.

Jeg kunne se et svakt gjenskinn av det jordiske liv hver enkelt hadde ført, og jeg viste, at alle disse menn og kvinner hadde gjort seg skyldige, ikke kun i et skamløst levesett  - men også i mord av en eller annen grunn.

Til venstre for meg så jeg en kvinne, som i sitt jordiske liv hadde vært hertuginne i det sekstende århundre, og jeg så at hun hadde drept ikke færre enn seks personer med gift. Motivet var sjalusi og begjær. Ved siden av henne var det en mann, som hadde levd i samme periode. Han hadde vært årsak til at flere personer som han hatet, var blitt myrdet av folk som han hadde betalt for å utføre mordene. Dessuten hadde han med egen hånd drept et annet menneske. En kvinne hadde drept sitt eget barn, som var født utenfor ekteskapet. Dette barn hadde vært en hindring for at hun kunne oppnå ære og makt og rikdom. Hun hadde imidlertid ikke vært lenge på dette stedet og syntes nå mer enn noen annen å være overveldet av skam og samvittighetsnag. Derfor besluttet jeg å nærme meg henne for eventuelt å komme på talefot med henne.

Min ankomst ble hilst med store lattersalver og ville tilrop, mens et halvt dusin eller der omkring tok fatt i meg og trakk meg bort til bordet. De ropte: "La oss drikke på denne nye broders fordømmelse! La oss døpe ham med en slurk av denne kjølende vin!" Og før jeg riktig forstod deres hensikt, løftet de deres glass under ville hyl og skrål, mens en grep et glass, som var fylt med en brennende væske, og prøvde å helle det ut over meg. Jeg hadde åndsnærværelse nok til å gå til side, så det meste av væsken ble sølt på gulvet, og kun en liten del falt på min kappe, som den brente hul i som saltsyre; selve vinen ble til en blålig flamme, som når man setter ild til sprit. Til sist forsvant den med en eksplosjon, som når krutt eksploderer av en gnist. Nå satte de et brett fullt av retter foran meg. Først syntes de å ligne jordiske delikatesser, men ved nærmere ettersyn så jeg at de var fulle av larver.

Da jeg vendte meg bort, grep en kvinne fatt i meg. Hun lignet en heks - hun var hesligere å se på enn den mest svinaktige person på jorden, og hennes djevelske uttrykk fikk meg til gysende å vike tilbake for henne, men hun grep meg om halsen og forsøkte med mange tegn, som hun selv mente var kokette smil (hun hadde vært en stor skjønnhet på jorden) å få meg til å slutte meg til hennes selskap for å spille kort. Hun sa: "Innsatsen er den tapende parts frihet. Vi har oppfunnet dette behagelige tidsfordriv her, fordi det gjenoppliver fortidens atspredelser for oss. Da vi ingen penger har å spille om, og som vi kan vinne og bruke, fordi de smuldrer og blir til støv i våre hender, har vi funnet på å spille om hverandres frihet, og den som taper skal være vår lydige slave, og han kan kun få sin frihet tilbake ved å få motparten til å tape, så taperen igjen blir hersker og den tidligere hersker slave. Det er et fortryllende arrangement, som du vil finne behag i, hvis du vil slutte deg til vårt selskap for en tid. Disse andre her," tilføyde hun, "er bare noe pakk, stedets utskudd. Du gjør klokt i å vende deg fra dem og deres fornøyelser. Jeg for mitt vedkommende er fyrstinne, og disse mine venner er alle adelige og fyrstelige. Og vi opptar deg gjerne i vår krets, fordi vi føler du hører til her."

 

Hun gav med en dronnings mine, tegn til at jeg skulle ta plass ved siden av henne, og hvis hun bare hadde vært noen grader mindre gyselig, kunne jeg av nysgjerrighet ha hatt lyst til å se hva deres spill gikk ut på.

Men den ekkelhet som utstråltes fra henne, var for sterk for meg. Og jeg ristet henne av meg, idet jeg sa at kortspill aldri hadde interessert meg. Derimot samlet min oppmerksomhet seg om den kvinne, som jeg ønsket å tale med. Og det ble meget snart en åpning i skaren, så jeg kunne komme i forbindelse med henne.

Da jeg kom på talefot med henne, spurte jeg med lav stemme om hun var lei av at hun hadde drept sitt barn, og om hun ønsket å forlate dette sted, selv om veien herfra var lang og forbundet med lidelser.

Hennes ansikt lyste, da jeg talte til henne, og hun fremstammet febrilsk: "Hva mener De?"

"Vær overbevist om at jeg mener det godt med Dem," sa jeg. "Og hvis De vil holde øye med meg og følge etter meg, kan jeg uten tvil finne en måte å befri både Dem og meg selv fra dette fryktelige sted."

Hun trykket min hånd men våget ikke å tale, for de andre ånder trengte nå inn på oss på en slik måte, å situasjonen ble mer og mer faretruende, til tross for at deres tilnærmelser skjedde under fordragelighetens maske.

Fyrstinnen var vendt tilbake til kortene igjen. Hennes selskap kranglet og beskyldte hverandre for å spille falsk og mye annet, og jeg tviler heller ikke på at det de beskyldte hverandre for var riktig. Det så også ut til at det var iferd med å bryte ut et slagsmål i det hjørne hvor spillene satt, og det var antagelig noe som ofte skjedde som en avveksling på tilværelsen. Men nå la jeg merke til, at andre ånder samlet seg rundt om ved dørene for eventuelt å holde meg tilbake, hvis jeg skulle prøve på å slippe ut. Jeg så også min fiende med den innskrumpede hånd hviske til noen andre. Deretter kom en hel skare ånder av begge kjønn bort til meg og oppfordret meg til å delta i deres dans, som de hele tiden hadde vært opptatt av. Disse danser lignet meget beskrivelsene av hekse-sabbatenes obskure orgier, som jeg avstår fra å beskrive.

 

Da disse skapninger nærmet seg, så jeg at de forsøkte å komme bak oss for å omringe oss. Og det var som om et hemmelig instinkt sa meg, at det ikke måtte skje. Jeg trakk meg derfor tilbake mot veggen, idet jeg stadig holdt fast i kvinnens hånd og visket til henne, at hun under ingen omstendigheter måtte forlate meg. Hele skaren av ånder samlet seg nå i det hjørne av rommet, hvor vi sto. Deres ville ansikter og den utemmelige ild i deres øyne var i sterk motsætning til deres tilsynelatende lystighet. Tettere og tettere presset de seg sammen om oss - en bevegelig masse av personifisert ondskap.

For en gangs skyld holdt de opp med deres innbyrdes kiv og sjalusi og forente seg i et felles ønske om å gjøre meg skade. Disse dansende demoners løsslupne og hatefulle ord var som å høre stormens hvining, mens de oppførte deres ville narrestreker overfor oss. Samtidig brøt de ut i et vilt hyl. Raseriet lyste som flammer fra hver enkelt av dem. De skrek rasende: "En spion! En forræder! Det er en fiende som er kommet til oss! Det er en av de forbannede brødre oppe fra, som er kommet ned for å utspionere oss og stjele våre ofre fra oss! Ned med ham! Tramp på ham! Knus ham! Kast ham i grav­hvelvingen nedenunder. Bort med ham! Bort! Bort!"

 

De kastet seg over oss som en lavine fra en fjellside, disse rasende demoner. Og for én gangs skyld trodde jeg at det var forbi med oss. Jeg angret at jeg var blitt trukket ned i dette helvete, og var overbevist om, at vi ikke sto til å redde. Men nettopp som de nærmeste skulle til å ta oss, åpnet veggen seg bak oss. Min venn Trofast og en annen ånd trakk oss til seg, og veggen lukket seg så hurtig igjen, slik at den hylende skare ikke begrep hvor vi var blitt av.

Da vi først var utenfor, ble vi båret et stykke vekk, hvorfra vi kunne se igjennom veggen, som nå var blitt gjennomsiktig for oss. Vi så hvorledes de alle sloss med hverandre og anklaget hverandre for at vi var unnsluppet.

"Ser du," sa min venn Trofast, "hvis dere bare for et øyeblikk var gått inn på å delta i noe av det, de beskjeftiget seg med, ville vi ikke ha vært i stand til å befri dere; for så ville dere for en tid ha vært under deres materielle magnetisme. Og så ville disse vegger ha holdt dere fangne - lik som med dem der inne, og dere ville selv ha vært for grove til å passere gjennom veggen. Du er enda ikke ferdig med disse ånder, og du må være forberedt på å se dem igjen. Bare den korte tid på jordplanet, hvor du gav etter for deres innflytelse og tenkte på å følge deres forslag, har skapt et bånd mellom deg og dem, som det vil være vanskelig å bryte, inntil du selv står på et høyere åndelig utviklingstrinn, som skaper et svelg mellom dere. Det er blitt meg fortalt, at du enda ikke helt har overvunnet dine egne lidenskaper. Du har ganske vist lært å undertrykke og kontrollere dem, men enda er ikke ethvert ønske om hevn over dem, som forurettet deg i fortiden helt dødt, og før det er skjedd, vil du ikke være i stand til helt å frigjøre deg for disse vesener, og særlig ikke så lenge du befinner deg i deres særlige sfære. Jeg for min del har kjempet en kamp, som har meget til felles med den du nå fører, og jeg vet hvor vanskelig det er å tilgi, hvor vi er blitt dypt forurettet og krenket. Men jeg vet også at du vil gjøre det helt og holdent en dag. Og så vil disse mørke ånder ha mistet deres makt, så de ikke mer kan krysse din vei.

Jeg har nå fått beskjed på å føre deg til en bestemt ånds palass. Og du vil bli overrasket, for dets eier er en du er fortrolig med, skjønt han levde på jorden lenge før din tid. Du vil undre deg over å se, hvor lite disse vesener som du har stiftet bekjentskap med, er i stand til å skjule deres virkelige åndelige tilstand. Men du skal vite at den evne til å se klarere og renere i de mange hendelser du blir stilt over for, skyldes henne hvis rene kjærlighet stadig svever over deg som en fortsettende strøm av krystallklart vann. Det er henne som gir deg evnen til å oppfatte høyere ting og til å gjennomskue disse lavere ånders mentalitet.

Det er nå så sterkt et bånd mellom deg og din elskede, at du ubevisst har del i hennes høyere naturs evner, på samme måte som hun gjør deg delaktig i sin styrke. Din nuværende åndelige utviklingstilstand ville nemlig kunne gi et falsk skjær ved å blandes med disse veseners mørke sider, som er så kunstferdig skjult under ærlighetens og oppriktighetens maske. Men ved din forbindelse med henne har du fått en klarere og renere oppfattelse, samt evnen til å oppfatte tingene som de virkelig er og må se ut for en ren ånd. Hennes kjærlighet til deg er stor, min venn; den har en beskyttende makt over deg. Slik er det blitt sagt meg. Den vil være som et skjold som beskytter deg i alle din motgang.

Før vi forlater denne sfære skal jeg vise deg et annet bilde, som jeg er redd vil bedrøve deg, men det vil belære deg om hvordan du ville ha vært, hvis du hadde vært overlatt til deg selv uten din elskedes kjærlighet; for uten den hadde du måttet kjempe alene med dine egne synder og lidenskaper, som det ville ha vært håpløst for deg å bære. Uten henne ville du kun være i stand til å se så langt som din egen synsevne rakte, uten intuisjon og uten det vell av renhet og kjærlighet, som hun stadig sender deg.

Når din reise i dette land er forbi, skal du følge med meg et sted, hvor et annet bilde vil bli vist deg. Og vi vet at synet av dette vil gjøre deg bedrøvet og dobbelt øm og medfølende overfor de ulykkelige mennesker, som du da vil være i stand til å hjelpe bedre enn noen annen; du skal nemlig vite, at hennes frelsende kjærlighet har reddet deg fra å synke like så dypt som de ulykkelige sjeler du er sendt for å hjelpe. Og i den takknemlighet som vil oppfylle deg, ved at du vil søke å gjøre for andre, hva andre har gjort for deg."

Da han hadde sagt dette, dro vi i taushet bort fra stedet, og jeg var så overveldet at jeg ikke kunne si et ord.

Vi hadde overlatt den stakkars kvinne til en lys engels omsorg, en intelligens fra de høyere sfærer. Og vi var sikre på at hun ville få all den hjelp som kunne gis henne på veien fremad og opp.

 

 

 

 

 

foregående del  |

neste del |  første del  

 

 

 

 og enda mer forskningsmateriale om livet på andre siden:

 

THE ASTRAL BODY AND OTHER ASTRAL PHENOMENA by Arthur A.Powell  engelsk | dansk- norsk -fra Powells bok DEN ÆTERISKE DUBLET  fra 1952 ! - her altså på dansk som wordfiler i 3 deler med del to og tre videre: klikk på tallene:| 2 | 3

Mer om livet etter døden på de høyere plan kan leses jf utdrag fra boken MENTAL-LEGEMET av major ARTHUR E. POWELL

Leadbeater : "InvisibleMan"

(og ellers til egne studier):

på http://www.verdenstjenerfonden.dk/download/bøger
kan man fritt nedlaste de danske åndelige bøker av Alice Bailey

 

hovedsiden - åndelig