første del  | her under er del seks i onlineutgaven - bestående av 2 nye kapitler  av
"A Wanderer in the Spirit Lands"
(en vandrer i de åndelige land)
av Franchezzo
norsk oversettelse av boken som ble tatt ned for ca 110år siden | større tekst = bruk Ctrl + knappen

 

 

Kapittel 11

Ahrinziman

 

Til disse materialisasjons-møter ble jeg ledsagd av den majestetiske ånd, jeg før har omtalt, og som jeg kjente under navnet Ahrinziman, som betyr "Den østerlandske Leder". Og da jeg nå begynte å se ham klarere, vil jeg beskrive ham.

Han var en høy, majestetisk skikkelse med lange bølgende hvite klær, som var kantet med et gult bånd. Og han bar et gult belte om livet. Hans ansiktsfarve var en østerlendings med bleke, mørke trekk. Ansiktstrekkene var regelmessige og pene, noe lignende statuer av Apollon, skjønt deres østerlandske trekk avvek noe fra den fullkomne greske type. Hans øyne var store og mørke, milde og ømme som en kvinnes, dog med en annerledes kraft av impulsivitet i det dype blikk. Den ble kontrollert av hans sterke personlighet, men røpet samtidig at han i sitt jordiske liv hadde kjent både til kjærlighetens og hatets lidenskaper. Nå var hans personlighet renset for alt det, som i et jordisk liv kan plette sjelens hvite drakt, og det utgikk liksom et sympatiens bånd mellom ham og dem, som liksom jeg selv måtte kjempe for å undertrykke restene av de jordiske lidenskaper og kjødelige begjær. Et kort, silkebløtt skjegg dekket hans kinn og hake, og hans bølgende sorte hår hang ned over hans skuldre. Hele hans skjønne, høye og kraftige skikkelse hadde Østens smidighet og ynde; for så markert er enhver race, at ånden i lange tider bærer preg av sin jordiske nasjonalitet, og skjønt det var gått århundrer siden Ahrinziman hadde forlatt sitt jordiske hylster, hadde han beholdt de østlige folkeslags særpreg.

 

(midtre bilde under av  Apollon - som nevnes over, tv. av yogien Babaji ++ - som kan ligne og spes.bildet til høyre av yogi/Jesus?,  med skjegg )

Han hadde betydelig likhet med et menneske på jorden, men dog var hans ansiktstrekk og øynenes klarhet og den åndskraft som utgikk fra dem, så overjordisk - at mine ord ikke kan skildre denne eiendommelige skjønnhets og følsomhets utstråling. Kun den som har sett en ånd fra de høyere sfærer, vil kunne forstå hva jeg har sett i denne skikkelse.

I sitt jordiske liv hadde han hengitt seg til dype studier av den okkulte vitenskap, og etter sin inntreden i den åndelige verden hadde han forøkt sine kunnskaper, inntil det ikke syntes å være noen grenser for hans innsikt. Liksom jeg, som har en varm og lidenskapelig natur, hadde han i løpet av mange år lært seg å beherske alle de lidenskaper, som kunne trekke ham nedover, inntil han nå sto på det høye nivå, hvorfra han bestandig reiste ned for å hjelpe dem opp, som kjemper med å overvinne de hindringer som sperrer deres adgang til lyset.

Og jeg var blandt dem som kjempet. Jeg var selv falt så dypt - og mange andre med meg. Men nettopp fordi vi hadde gjennomgått de mange lidelser, var vi mottagelige for hans hjelp; og ved den sympati og forståelse han viste oss ble vi villige og lærenemme elever, som han ikke forgjeves talte til, og han gav oss mange gode og veiledende råd. Med all sin elskverdige sympati eide han også en enorm viljestyrke, som vi andre ikke hadde mulighet for å lodde. Han kunne, når det behaget ham, få lidenskapelige vesener til å stanse, når de var i ferd med et eller annet, som ville skade dem selv eller andre. Han kunne også uten å berøre dem - holde dem fast som ved et trylleslag, så de var ute av stand til å røre en finger.

Så sterk var hans vilje i kjærlighetens ånd.

Deretter talte han til dem, underviste dem og lærte dem med en kjærlighet, som gikk igjennom dem som en varmende strøm. Og når han slik hadde fått dem til å forstå hvilke konsekvenser deres gjerninger ville medføre, gav han dem atter fri, så de kunne handle som de ønsket. Men ingen ønsket å begå den misgjerning, som de av denne mektige ånd var blitt advart mot.

 

For mitt eget vedkommende hadde jeg alltid betraktet meg selv som en hvis vilje var sterk, og som ikke lot seg bøye av andres, men overfor denne mektige ånd følte jeg meg som et barn, som måtte underkaste meg den sterkeres vilje, fordi den utsprang av ren kjærlighet.

Enhver ånd, i den åndelige verden så vel som på jorden, må før eller senere bøye seg for den kjærlighet som overvinner alt.

Men la meg gjenta: I alle henseender er mennesket fri i den åndelige verden - fri som luften - til å følge sine tilbøyeligheter eller ønsker. Grensene for hva et menneske kan tillate seg, og den utstrekning hvori han kan krenke andres rettigheter, er fastsatt ved en rekke lover og ordensregler, som eksisterer i den sfære han tilhører.

I de lavere sfærer hersker som derimot ingen annen lov enn undertrykkerens styrke og makt over de undertrykte. Han kan gjøre hva han har lyst til, han kan tvinge og forurette andre til de ytterste grenser for hva de kan tåle. Men hvis det så kommer en som er sterkere enn ham, vil det samme bli gjort mot undertrykkeren av hans overmann.

De mest undertrykte slaver på jorden er mindre ulykkelige enn dem jeg har sett i de lavere sfærer, hvor kun den sterkeste har rett, og hvor det kun finnes ånder som har trosset Guds og menneskers lover; det er mennesker som har vært deres egen lov (av selviskhet) og har misbrukt deres medmennesker til det ytterste. I disse sfærer, som jeg kort skal beskrive, ser det ut til at hvor sterk og grusom og umenneskelig en ånd enn måtte være, så finnes det alltid en eller annen som er enda sterkere og enda grusommere enn den første, inntil vi til sist kommer til dem som sies å regjere selve helvete: ondskapens konger og fyrster. Og det går enda videre, inntil ”djevlene” kurerer seg selv. De verste og mest tyranniske vil til sist lenges etter en annen tilstand, etter lover som kan begrense dette, eller heller etter en annen makt som kan kontrollere voldshandlingene.

 

Og det vil være det første skritt, det første ønske om et bedre liv, som kan muliggjøre Håpets Brødres arbeide i disse mørke sfærer. Det er gjennom denne lille sprekk av håp de kan inngi dem tanken om en forbedring og få dem til å forstå, at det er en mulighet for dem.

Etter hvert som ånden skrider frem i utvikling, vil det på ethvert trinn på stigen, herske en høyere grad av lov og orden, som ånden vil være rede til å rette seg etter, på samme måte som han forventer at andre skal underkaste seg den.

Den fullkomne opprettholdelse og lydighet mot de høyeste moralske lover finnes kun i de høyeste sfærer, men det er mange grader før dem; den som respekterer andres rettigheter vil også finne sine egne respektert, mens den som tramper på sin neste igjen vil krenkes av en som er sterkere.

I alle henseender har mennesket i den åndelige verden sin frihet. Man kan være virksom eller doven, gjøre godt eller ondt, kalle på en velsignelse eller en forbannelse. Det mennesket er, vil hans omgivelser være. Og den sfære han passer til vil alltid være den høyeste han kan komme til, inntil han ved egne anstrengelser blir i stand til å bo i en høyere.

Slik behøver den gode ingen beskyttelse mot den onde i de åndelige sfærer som det her er tale om. Deres egne forskjellige tilstander setter en uoverstigelig skranke mellom dem. De som er ovenfra kan alltid stige ned til dem som er nedenunder for å prøve å hjelpe dem, men det er en stor avgrunn mellom dem, som de lavere ånder ikke kan overskride. Kun på jorden og på andre planeter, hvor det er fysisk liv, kan som være en blanding av gode og slette innflytelser med nesten like stor makt. Jeg gjentar: nesten like stor makt, ettersom det gode har større makt på jorden, med mindre menneskene selv utelukker seg fra de gode krefters innflytelse og bistand ved å søke de laveres.

I fortiden, hvor menneskers hjerter var som små barns, lå den åndelige verden like ved deres dør. Men menneskene viste det ikke. Nå har de fjernet seg langt fra forbindelsen med den åndelige verden og er liksom skipbruddene på en tømmer-flåte, som seiler gjennom den tykke tåke for å finne den. Hjelpsomme loser fra den åndelige verden prøver å hjelpe dem til å gjenfinne en forbindelse med dette strålende land, for å tenne et håp for de trette, kjempende mennesker på jorden.

      

  

 

Kapittel 12

Min andre død

 

Materialisasjonsmøtene (på det fysiske planet) fant sted hver fjortende dag, og når jeg talte med dem, kunne jeg regne ut at det var gått bort imot tre måneder, siden Ahrinziman meddelte meg, at jeg måtte forberede meg på å gjennomgå en stor forandring. Den var i ferd med å skje i mine omgivelser og i mitt indre, og forandringen ville bety min overgang til en høyere sfære.

Jeg hadde hørt at de forskjellige åndelige lærere inndelte sfærene forskjellig, og det betydde ikke så meget. Disse inndelinger ligner mer kartlegningen av områder, hvor grensene flyter over i hverandre. Det er ikke nødvendig å markere dem nøyaktig, da forandringene i landene og mellom folkene gir seg selv, når man reiser gjennom dem.

Noen vil derfor si at det er syv sfærer, og at den syvende er den himmel som det er tale om i Bibelen. Andre sier at det er tolv sfærer, andre igjen at det er flere. Enhver sfære er imidlertid inndelt i kretser/sirkulære soner, vanligvis tolv i en sfære, skjønt noen ånder som oppholder seg her har en annen inndeling. Det er liksom når menneskers målestokk på jorden varierer fra land til land, mens det de måler er og blir det samme. Jeg for mitt vedkommende er vant til å regne med syv sfærer over jorden og syv under jorden.

 

   

illustrasjonsideer på dimensjonslagene som Rune har fått ide på, og ikke i "originalboka". Merk at hvert plan er "virkelig og fast" når man ER på pågjeldende plan!!!

 

Uttrykkene over og under betegner avstanden fra den store sentralsol i vårt solsystem, idet det nærmest betraktes som vårt høyeste mål (så lenge vi er i jordiske sfærers begrensninger), hvorimot den fjerneste betraktes som den laveste og mest fornedrede sfære. Enhver er da igjen inndelt i tolv kretser. Og disse overlapper hverandre så mye, at overgangen fra den ene til den annen skjer nesten umerkelig.

Jeg hadde hittil oppholdt meg på et sted som kalles jordplanet; det er liksom et stort, bredt belte som omgir jorden og gjennomtrenger dens atmosfære. Dette jordplan omfatter den første av de syv sfærer som er nedenunder jorden, og det er oppholdsstedet for de ånder, som sies å være jordbundne i større eller mindre grad, fordi de ikke er i stand til å synke under jordens tiltrekning eller befri seg for dens innflytelse.

Jeg fikk vite at jeg nå hadde frigjort meg så meget fra jordens tiltrekning og likeledes overvunnet mitt begjær etter jordiske ting, at jeg var i stand til å gå inn i en høyere sfære.

Overgangen fra en lavere sfæres legeme til en høyere sfæres, skjer som oftest under dyp søvn, som har meget til felles med den søvn som inntrer når ånden forlater det jordiske legeme. Etter hvert som en ånd blir mer opphøyd og mer eterisk, ledsages forandringen av en større bevissthetsgrad. Men når det skjer en overgang fra en høy sfære til en annen, er det som om man skifter kledning og får en litt finere sådan, enn den man kasserte. Slik går ånden bestandig fremad, og for hver gang den skifter oppholdssted, skifter den også til en kledning, som blir finere og finere, jo høyere ånden stiger, liksom den i tilsvarende grad løsriver seg mer og mer fra alt som hører jorden til - inntil den overskrider sfærene rundt om vår jord og lander på ”solsystemets sfærers’ kyst”, som da stråler den ankomne i møte med sin blendende skjønnhet og prakt.

Det hendte da, at jeg ved tilbakekomsten fra et av mine besøk på jorden, følte meg overveldet av en merkelig og usædvanlig dorskhet, som mer lignet en hjernelammelse enn søvn. Jeg trakk meg derfor tilbake til mitt lille værelse i Skumringens Land og la meg på leiet, hvoretter jeg straks falt i en dyp og drømmeløs søvn, som mye lignet dødens søvn.

I denne tilstand lå jeg omtrent i to uker etter jordisk tidsregning, og under denne periode forlot min sjel det vanskapte astrallegeme og trådte frem som en nyskapt yngling, kledd i den lysere og renere åndelige kledning, som min energi for å overvinne det onde i meg og alt det lave begjær, hadde frembrakt.

Det er mennesker, hvis kunnskap til livet er så begrenset, og hvis sinn er så lite utviklet, at de i utviklingen ikke når over barnets horisont, likegyldig hvor mange år de har levd på jorden. Og når de da går fra det jordiske liv over i den åndelige verden, må de leve deres liv som barn i den. Men slik var det ikke for mitt vedkommende; ved min inntreden i den nye tilstand var jeg også i besittelse av den alder og den utvikling, som mitt jordiske liv hadde gitt meg.

Under min fullstendige bevisstløshet hadde tjenende ånder brakt meg til en annen sfære, hvor jeg lå under min drømmeløse søvn, inntil jeg skulle våkne. Det avkastede astrallegeme hadde de oppløst til astral­planets elementer, omtrent på samme måte som mitt jordiske legeme ved min første død oppløstes til det jordiske stoff, hvorav det var blitt skapt, mens den udødelige sjel gikk over i en høyere tilstand. (mer om dette med å oppstige i neste sjels-bærelegeme - også i boken 'A souls journey'- der på nedre del av side 101 i pdf-utg.av boken)

 

 

 

 

 

neste del

 

foregående del  | første del  

utskriftbar wordversjon av HELE BOKEN OVERSATT TIL NORSK uten bilder link (N)

TILSVARENDE DANSK utskriftbar wordversjon link | (boken kan kjøpes i dansk oversettelse her  for ca 200 dkr

link til powerpoint-introduksjon av boka


 

hovedsiden - åndelig